Et rop om hjelp!

kent.jpg

Det hadde vært en fantastisk sommer for min del, jeg hadde fått på plass alle brikkene i livet jeg følte manglet. Jeg hadde nettopp blitt forfremmet på jobben, jeg hadde kjøpt meg ny bil og jeg hadde kjøpt meg min første leilighet. Jeg følte jeg hadde oppfylt alle mine drømmer denne sommeren, så kom høstmørket og trengte seg på, et mørke som ikke skulle slippe taket før mange år senere.

Dette var høsten der jeg mistet meg selv, høsten jeg mistet kontrollen over egne tanker og høsten der jeg gikk inn i en massiv depresjon. Hele livet hadde jeg jobbet hardt for å oppnå mine mål, jeg hadde sett meg blind på lykken og nå lå jeg hjelpeløs inne på mitt rom og kjempet mot det ukjente. Jeg klarte ikke lenger finne gleden ved noe her i livet og jeg ble forlatt av verden der jeg rotet rundt i mine mørke tanker.

foss.jpg

Jeg hadde mistet min identitet og jeg måtte nå finne tilbake til meg selv så fort som overhode mulig, tankene var mange, tankene var vonde og jeg slet med å finne veien tilbake til livet. Selv om jeg på utsiden fremdeles var den unge og vellykkede gutten var jeg alt annet enn dette på innsiden, på innsiden kunne jeg ikke engang kjenne igjen meg selv. Jeg var fylt at et stort og mørkt tomrom, det fantes ingen glede og jeg hadde ikke kontakt med omverdenen i det hele tatt.

Jeg låste meg inne på mitt eget rom, jeg kuttet all kontakt med venner og familie og jeg hadde i det hele tatt nok med å passe på meg selv på denne tiden. Jeg kuttet ut alt av sosiale medier, jeg sluttet å lese nyheter på telefonen og jeg lukket igjen alt som fantes av gardiner i leiligheten for å gjemme meg vekk fra omverdenen. Jeg ønsket ikke på noen som helst måte å bli minnet på hvor godt jeg hadde hatt det.

Jeg var redd for alt som fantes der ute i verden, jeg var redd for menneskene som fantes der ute, jeg var redd for asfalten som bredde seg ut over alt hvor jeg ferdes og ikke minst var jeg redd for meg selv der jeg vandret rundt i et skall av perfeksjon. Jeg var flau over meg selv, jeg var flau over å vise svakhet og jeg ønsket ikke at noen skulle se meg i den forfatningen jeg var nå. Det eneste stedet jeg følte meg trygg var inne på mitt eget soverom, der kunne jeg skrike ut min frustrasjon og mine febrilske rop om hjelp.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s