Helt alene på min egen bursdag..

kenta.jpg

Jeg hadde gledet meg til denne dagen i flere uker, nå som den endelig var her klarte jeg så vidt å vente til klokken skulle bli 17:30. Kaken stod på bordet, pappa var klar som dommer nede på fotballbanen og mamma stod og kokte opp de siste pølsene før gjestene skulle komme. Dette var bursdagen jeg aldri skulle glemme, dette var bursdagen alle skulle snakke om i ettertid og dette var bursdagen som skulle toppe alle andre bursdager. Det ble definitivt en bursdag jeg sent skulle glemme, det var bare det at den ikke vil bli husket med positivt fortegn.

For klokken tikket sakte men sikkert mot 17:30, jeg kikket bort på kaken som stod på bordet og gledet meg enormt til å vise alle gjestene hvordan det så ut. Jeg husker fremdeles at kaken var formet som en fotballbane, med grønt strø som skulle se ut som gress og med fotballspillere bestående av seigmenn. Det eneste problemet nå var at ingen av gjestene hadde kommet enda, klokken ble 1730 og klokken ble 1745 men fremdeles var det ingen som hadde dukket opp. Mamma satt i gang ringerunden for å høre om alle hadde fått invitasjonene og for å høre hvor de ble av.

kentusj.jpg

Svarene var veldig klare, det viste seg at alle hadde fått invitasjonene men guttene i klassen hadde sagt hjemme at bursdagen var avlyst siden det regnet noen få dråper ute. Sannheten var en helt annen, for tross litt regn stod vi hele familien klare til å sette i gang fotball cupen og bursdagen. Pølsene stod nykokte på bordet, kaken stod elegant pyntet på kjøkkenet og jeg stod klar i fotball tøy for å ønske alle gjestene velkomne. Det ble ingen gjester å ta imot denne dagen, dette var også starten på min frykt for bursdager i tiden som skulle komme.

Jeg ønsket ikke lenger invitere inn til bursdager i frykt for at ingen skulle komme, jeg husket så godt skuffelsen denne dagen at dette ville jeg ikke at skulle skje igjen. For en ting var mobbingen i skolegården og på vei hjem fra skolen, den var jeg sterk nok til å klare å skjule for mine foreldre. En annen ting var at jeg nå var ydmyket foran hele min familie som stod klare til å feire meg, alle hadde fått med seg at ingen kom og alle hadde fått med seg hvor lei meg jeg var akkurat nå.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s