Stepappahjerte bytter navn til Pappaglede!

pappakkk.jpg

I morgen er dagen da den store forandringen skal skje, Stepappahjerte blir til pappaglede og med seg på reisen tar han med seg mange forandringer. Forandringene gjøres for at du som leser skal få en bedre opplevelse, det vil bli mye humor og glede fremdeles men, det vil være en mer seriøs blogger du nå vil møte. Innleggene vil handle i hovedsak om meg selv og barna og det er en god grunn til at disse forandringene skjer akkurat nå.

Jeg føler selv at det ble for mye tull og tøys inne på stepappahjerte, det som skulle være en ste pappa blogg ble isteden en angst blogg og nå er jeg klar for å gjøre forandringer. Det er litt over en måned til jeg blir pappa for aller første gang og dermed skal alt fokus rettes mot barna og vår hverdag. Den nye bloggen lanseres allerede i morgen men allerede i dag kan du ta en sniktitt inne på min facebook side som du finner HER

under

Første skoledag på ny skole..

tim.jpg

Litt som med forholdet til meg og min kjæreste hadde ting skjedd utrolig fort den siste tiden, for bare to dager etter å ha flyttet inn i drømmeboligen var det klart for første skoledag på ny skole for barna. Jeg tenkte en del på dette men aller verst var det nok i mammahjertet til min kjæreste, hun kjenner barna sine veldig godt og hun visste godt at de trenger tid til å forberede seg på slike ting. Akkurat som de forandringene vi opplevde for tiden hadde også barna forandret seg, første skolestart ble alt annet enn vi hadde sett for oss.

For hjem fra skolen kom to strålende fornøyde barn, de hadde endelig fått møtt sine nye klassekamerater og de virket helt uberørt av dette. De var strålende fornøyde og fortalte gladelig om alt de hadde opplevd denne dagen, viktigst av alt var det nok allikevel at denne skolen ga ut iPad til alle elevene. Kanskje var det dette som gjorde det så mye enklere enn vi trodde, mest av alt tror jeg uansett at det var helheten de var veldig fornøyde med.

De har taklet forandringene på en utrolig flott måte begge to, det har vært mye glede i familien i det siste og jeg tror de er veldig fornøyde med der de bor akkurat nå. De ser ut til å stortrives i Larvik og det er ikke en dag i uken de ikke har med sine nye venner hjem. Så nå kan både jeg og min kjærestes mammahjerte puste lettet ut og se tilbake på en fantastisk beslutning.

under

Raske forandring!

gøy.jpg

Da vi endelig var kommet på plass i vår drømmebolig kunne vi senke skuldrene og slappe helt av, for barnas del derimot skulle det bli en stressende periode hvor de måtte ta inn mange nye inntrykk på en og amme tid. Vi hadde nemlig forberedt barna på at de skulle gå på sin gamle skole frem til høstferien, deretter skulle de bytte skole og starte på den rett etter høstferien. Så kom telefonen vi ikke hadde forberedt oss på, en beskjed vi ikke var helt klare for men vi tok utfordringen på strak arm.

Skolene hadde nemlig snakket sammen og de mente det beste ville være å bare komme i gang på ny skole så fort som overhodet mulig, dermed fikk vi beskjed om at barna skulle starte på den nye skolen allerede dagen etter. Hos oss stod fremdeles esker og ting hulter til bulter rundt i leiligheten, vi hadde ikke rukket å komme ordentlig på plass og barna skulle allerede nå starte på ny skole. Heldigvis var barna mer enn positive til dette og gledet seg til å komme i gang.

Jeg tror nok at vi voksne bekymret oss mer enn barna på dette tidspunktet, kanskje bekymret vi oss unødvendig men allikevel er det viktig for oss og forberede barna på alt som skulle skje i en slik prosess. Dette rakk vi ikke helt rundt dette med skolestart men første skoledag kom dagen etter og derfra har alt bare gått en vei.

under

Et jævla loft og bekkenløsning

mamma.jpg

For blant gledesrus og jubelbrøl over å ha fått oss drømmeboligen, befant det seg også noen ulemper ved dette å flytte. Selve avgjørelsen var vi nå enstemmig enige om, all flyttingen som stod fremfor oss derimot var vi nok ikke like forberedt på. For når ting står plassert og stablet i kriker, kroker og boder ser det ikke all verden ut, det er noe helt annet når man begynner og ta dette frem for å velge om det skal tas med eller kastes.

I en hel måned holdt vi på dag og kveld, jeg jobbet jo normalt i denne perioden så min gravide kjæreste fikk alt for mye på sine skuldre når det kom til flyttingen. Hun bar esker, hun flyttet tunge ting rundt og hun gjorde i det hele tatt en helt fantastisk jobb rundt flyttingen. På et tidspunkt skulle hun allikevel kjenne det på kroppen at hun hadde gjort litt vel mye, for til slutt var det ikke lenger mulig å skjule smertene i bekkenet og ryggen hadde også sine problemer.

Derfor var det utrolig godt å ha gode venner og familie som stilte opp under flyttingen, uten dem hadde vi helt sikkert holdt på å bære esker den dag i dag. Nå var derimot alt kommet på plass og vi kunne senke skuldrene en hel del. Overraskelsene stod derimot i kø og det ble mange nye inntrykk og ta inn på en og samme gang.

under

Et rop om hjelp!

kent.jpg

Det hadde vært en fantastisk sommer for min del, jeg hadde fått på plass alle brikkene i livet jeg følte manglet. Jeg hadde nettopp blitt forfremmet på jobben, jeg hadde kjøpt meg ny bil og jeg hadde kjøpt meg min første leilighet. Jeg følte jeg hadde oppfylt alle mine drømmer denne sommeren, så kom høstmørket og trengte seg på, et mørke som ikke skulle slippe taket før mange år senere.

Dette var høsten der jeg mistet meg selv, høsten jeg mistet kontrollen over egne tanker og høsten der jeg gikk inn i en massiv depresjon. Hele livet hadde jeg jobbet hardt for å oppnå mine mål, jeg hadde sett meg blind på lykken og nå lå jeg hjelpeløs inne på mitt rom og kjempet mot det ukjente. Jeg klarte ikke lenger finne gleden ved noe her i livet og jeg ble forlatt av verden der jeg rotet rundt i mine mørke tanker.

foss.jpg

Jeg hadde mistet min identitet og jeg måtte nå finne tilbake til meg selv så fort som overhode mulig, tankene var mange, tankene var vonde og jeg slet med å finne veien tilbake til livet. Selv om jeg på utsiden fremdeles var den unge og vellykkede gutten var jeg alt annet enn dette på innsiden, på innsiden kunne jeg ikke engang kjenne igjen meg selv. Jeg var fylt at et stort og mørkt tomrom, det fantes ingen glede og jeg hadde ikke kontakt med omverdenen i det hele tatt.

Jeg låste meg inne på mitt eget rom, jeg kuttet all kontakt med venner og familie og jeg hadde i det hele tatt nok med å passe på meg selv på denne tiden. Jeg kuttet ut alt av sosiale medier, jeg sluttet å lese nyheter på telefonen og jeg lukket igjen alt som fantes av gardiner i leiligheten for å gjemme meg vekk fra omverdenen. Jeg ønsket ikke på noen som helst måte å bli minnet på hvor godt jeg hadde hatt det.

Jeg var redd for alt som fantes der ute i verden, jeg var redd for menneskene som fantes der ute, jeg var redd for asfalten som bredde seg ut over alt hvor jeg ferdes og ikke minst var jeg redd for meg selv der jeg vandret rundt i et skall av perfeksjon. Jeg var flau over meg selv, jeg var flau over å vise svakhet og jeg ønsket ikke at noen skulle se meg i den forfatningen jeg var nå. Det eneste stedet jeg følte meg trygg var inne på mitt eget soverom, der kunne jeg skrike ut min frustrasjon og mine febrilske rop om hjelp.

under

Muligheten vi ikke kunne la gå fra oss

kent2.jpg

Vi hadde endelig funnet drømmeboligen, vi var begge helt forelsket i boligen da vi forlot visningen og nå var det bare et eneste problem som skilte oss fra drømmeboligen. Boligen lå nemlig langt utenfor vårt ønskede området, boligen lå til og med i en helt annen by en vi hadde sett for oss men inntrykkene og første inntrykket av boligen og områdene rundt gjorde oss veldig interesserte. Til slutt tok vi beslutningen som skulle snu alt på hodet..

I en viktig og god dialog med barna snakket vi om mulighetene i Larvik, det ville naturlignok medføre at de måtte bytte skole men begge to var veldig åpne for forandringen. Det er jo veldig vanskelig å ikke legge ord i munnen på barn, så vi måtte forsikre oss om at de var helt klare for dette å bytte skole og flytte til et helt nytt området. Til slutt følte vi oss så sikre på at dette å få en helt ny start på en helt ny plass ville være det rette, bare kort tid etterpå startet flytteprosessen.

Vi hadde gått fra å være bekymret for boligsituasjonen til å endelig kunne slippe ned skuldrene, allikevel var det ene enorm prosess som stod foran oss. Ikke bare med forandringene men også med selve flyttingen, min gravide kjæreste som egentlig burde tatt det med ro gjorde en fenomenal innsats. Noe hun skulle kjenne på kroppen i ettertid.

under

Jeg klarer ikke å bli sjalu..

front

Min kjæreste føler at jeg ikke bryr meg om henne, min kjære føler at jeg ikke er ordentlig glad i henne men sannheten er bare at jeg ikke klarer å bli sjalu.

For meg handler det om å vise tillit til hverandre i et forhold, det handler om å vise at man elsker hverandre og det handler om å være trygge på hverandre. Jeg orker ikke å bekymre meg for om min kjæreste skal være utro eller ikke, er hun utro så vil det kun være hennes eget tap. Det handler ikke om at jeg ikke bryr meg om henne, det handler ikke om at jeg ikke elsker henne for det eneste det handler om er at jeg velger å stole på henne og hennes handlinger.

Jeg lever etter en regel som sier «Dersom du gjør noe med andre som du selv ikke ville godtatt, ja da har du gått for langt», ved å leve etter denne regelen så slipper jeg å leke et moralens politi ovenfor min kjæreste. Jeg har ikke behov for å sjekke hennes mobil, jeg har ikke behov for å måtte være med henne ut på byen og jeg har ikke behov for å til enhver tid passe på at hun ikke gjør noe galt. Dersom hun forholder seg til regelen og mener at hun har fulgt denne, ja da er dette godt nok for meg og jeg trenger ikke å dobbeltsjekke dette.

kk.jpg

Jeg mener også at dersom man har et behov for å være utro, er det like greit å fortelle sin kjære at dette ikke fungerer lenger. For har man et behov for å være utro så er det ikke mye gnist i forholdet heller, jeg har selv vært utro i tidligere forhold og er det en ting jeg angrer på i ettertid er det det at jeg ikke bare sa ifra på forhånd, for ved å gjøre dette hadde jeg ikke trengt å såre et annet menneske på denne måten.

Kanskje burde jeg vært veldig sjalu siden jeg selv har vært utro tidligere men for meg handler dette mer om tillit til den personen man er sammen med fremfor hva jeg har gjort tidligere. For meg er det ikke naturlig å være sjalu og jeg kan ikke gjøre noe med at jeg ikke blir det.

under

Usikkerheten

kent1.jpg

Dette med å kjøpe ut hennes eks kjæreste fra boligen skulle by på flere problemer enn ventet, vi som i tillegg ventet vårt første barn sammen om bare noen måneder kjente vi stresset veldig for å finne en løsning. Uansett hvor mye vi ønsket, uansett hvor hardt vi prøvde måtte vi innse at løsningen var for langt unna til at dette overhode var mulig. De neste ukene skulle bli uker hvor usikkerheten bredde seg og vi skulle ta valg vi aldri trodde vi kom til å gjøre.

For etter mye diskusjoner frem og tilbake hadde vi nå besluttet at det beste ville være og selge deres felles bolig, jeg og min kjæreste skulle da ut på husjakt og med et behov for 4 soverom skulle det vise seg at ikke dette var det enkleste heller. Det var veldig viktig for oss å finne et hus i et bestemt område da vi ikke ønsket å flytte barna ut fra skolen, dette gjorde mulighetene begrensede og vi kjempet en kamp mot klokka for å rekke å komme på plass før barnet ble født.

Til slutt kom muligheten vi begge hadde lengtet etter, muligheten vi begge hadde sett frem til og muligheten som gjorde det mulig for oss å oppfylle nesten alle våre ønsker når det kom til bolig. Det mest vesentlige derimot, det klarte vi ikke å oppfylle.

under

Et siste tappert forsøk..

kent.jpg

Jeg levde et mareritt jeg ikke klarte å våkne fra, jeg levde et liv i konstant frykt og jeg levde et liv jeg ikke unner selv min verste fiende. I to år har jeg forsøkt å skjule mine problemer for alle rundt meg, selv om mine foreldre og nærmeste venner hadde skjønt at noe var galt var jeg overbevist om at det var kun jeg som visste om dette. Jeg var nå kommet til et punkt der det føltes som et siste valg om liv eller død, jeg bestemte meg for å gjøre et siste og tappert forsøk..

Jeg valgte til slutt å erkjenne mine problemer ovenfor mine nærmeste, de fleste av dem var ikke overrasket i det hele tatt og mange fortalte også at de hadde skjønt at noe hadde vært galt. Jeg var redd folk kom til å kutte meg ut, jeg var redd de ikke ønsket å bli innblandet med en svak og skjør gutt som meg men støtten jeg mottok skulle til slutt vise seg å være løsningen på problemet for min del. For første gang skjønte jeg at jeg måtte ta tak for å overleve dette, for første gang skjønte jeg at mine nærmeste kunne være en støtte og nå var det helt opp til meg å vise angsten at jeg kunne ta tilbake kontrollen.

kent bakfra.jpg

Jeg skjønte fort at jeg måtte utfordre meg selv på mine frykter, i en organisert rekkefølge tok jeg fatt på dem en etter en. Jeg måtte oppsøke fryktene og jeg måtte ufarliggjøre dem en gang for alle, som for eksempel det å ferdes ute løste jeg ved å skaffe meg en hund slik at jeg måtte komme meg ut. Slik fortsatte det helt til alle mine frykter var konfrontert, jeg kjenner selv den dag i dag at jeg kan føle på frykten til tider men jeg har lært meg måter å møte dem på slik at jeg klarer å leve med frykten og angsten.

Jeg vil ikke sitte her og si at åpenhet er løsningen på alle problemer, det jeg kan si er at støtten du får med deg ved å være åpen om problemene uansett vil styrke deg i kampen mot angsten. Det er lettere å kjempe en kamp dersom du har de nærmeste rundt deg, selv den største egoist kan ikke vinne en så tøff kamp helt alene.

under