Min barndom som mobbeoffer.

kent.jpg

Jeg hadde mange store drømmer som barn, jeg drømte om å en dag bli profesjonell fotballspiller, jeg drømte om å en dag bli politimann og jeg drømte som alle andre barn om å en dag bli rik og berømt. Dessverre fikk jeg i veldig ung alder erfare at livet var så mye mer enn bare drømmer, for meg var livet hardt og brutalt og det meste i livet mitt dreide seg om å takle julingen jeg fikk på vei hjem fra skolen. Det handlet om å tørke vekk tårene fra kinnet før jeg kom hjem, det handlet om å få klar stemme igjen før jeg kom hjem for hjemme handlet det om å spille “sterk” og late som om ingen ting hadde skjedd.

På utsiden var jeg fremdeles den unge og fremadstormende Kent, gutten med de store drømmene og det store potensialet. På innsiden var jeg fylt til randen av tårer og den mørke ekle klumpen i magen ble større og større for hver eneste dag som gikk. Det eneste jeg ønsket var å være “sterk” men smilene forsvant sakte men sikkert, latteren ble mer og mer fraværende og nå slet jeg virkelig med å skjule ovenfor mine foreldre at noe var galt. Jeg bet allikevel tennene sammen og kjempet en hard kamp videre, en kamp jeg en dag visste jeg kom til å tape.

vekst.jpg

Min drøm om å en dag bli fotballspiller var allikevel til stede, fotball løkka ble mitt fristed og en plass jeg kunne være meg selv og finne roen. Jeg kunne løpe rundt i flere timer, jeg var helt alene og min eneste venn var fotballen. Jeg kunne sitte oppe på ballen og bare tenke, tenke på alt det jeg gledet meg til her i livet og jeg kunne drømme meg bort til de største fotballbaner i verden hvor jeg en dag ville være stjerna. Jeg tenkte ikke på alle pengene jeg kunne tjene, jeg tenkte ikke på at jeg kunne leve ut drømmen for det jeg tenkte på var at noen for en gangs skyld kanskje ville være vennen min.

For jeg var et ensomt barn og stemmene inne i hodet var ofte min beste venn, jeg husker jeg latet som om jeg hadde en venn jeg kunne prate med om absolutt alt. Litt som Albert Åberg og Skybert, bare at denne vennen føltes så utrolig ekte. Han støttet meg når jeg gråt, han støttet meg når jeg var redd og han sa alltid de tingene jeg ville høre. En gang sa han til meg «Kan du ikke bare ta igjen med de som mobber deg?» men man klarer ikke å snakke å forsvare seg når gråten kveles i halsen min. Det enste med at jeg som alltid bare godtok, godtok alle de stygge ordene og godtok alle slagene jeg fikk i ansiktet.

“Det finnes mobbeofre ingen oppdager fordi de er «sterke» nok til å skjule det.”

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s