Jeg orker ikke mer..

behind.jpg

Alle de vonde tankene har tatt over meg som person, alle de dårlige opplevelsene har ødelagt meg som person og nå er det kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke orker mer. Det jeg trodde kom til å bli en fantastisk opplevelse visste seg å bli alt annet enn dette, skuffelsene har vært alt for mange å jeg er lei av å måtte gråte meg i søvn hver eneste kveld. De få lyspunktene jeg har hatt i livet klarer ikke lenger veie opp for alle de negative opplevelsene. Det er nå eller aldri og jeg orker ikke mer..

Jeg kan ikke ha vært eldre enn 8 år da jeg første gang fikk disse tankene i hodet, disse tankene har forfulgt meg igjennom hele livet. Tanken om å ta mitt eget liv har definitivt vært til stede, allikevel har jeg alltid funnet en unnskyldning til å leve videre. Jeg var dritt lei av all mobbingen, jeg var dritt lei av å ikke føle tilhørighet til noen på skolen og jeg var dritt lei å høre latteren til alle som stod rundt meg når jeg ble mobbet og bare lo.

nature.jpg

En dag hadde jeg fått nok av all denne mobbingen, jeg tok med meg sekken og forlot skolen før den var ferdig. Jeg kjempet imot tårene som stadig fylte øynene mine, jeg kjempet mot sinne som presset på inni meg der jeg gikk hjemover på skoleveien. Jeg visste at mamma var hjemme så det var ikke noe alternativ å gå hjem, da måtte jeg fortelle henne alt om disse vonde opplevelsene og det skulle jeg ikke gjøre. Dermed endte det med at jeg gikk ned mot båthavna som lå rett ved skoleveien min, jeg fant meg en båt som så ganske forlatt ut og la meg ved siden av den i gresset.

Der ble jeg liggende å bare tenke mens jeg så opp mot skyene, jeg ville bare komme opp til himmelen og møte igjen de jeg følte meg trygge på. Mine døde besteforeldre var der oppe, det hadde nemlig mine foreldre fortalt meg. De hadde også fortalt at de fulgte med på alt jeg gjorde, hele livet hadde jeg forsøkt å oppføre meg bra for å gjøre dem stolte og nå visste jeg at de kunne se at jeg ikke hadde det så bra. Det eneste jeg ønsket meg var en varm og god klem, det var midt i denne tankeprosessen jeg så broen.

front

Broen som lyste opp foran meg så ut som det perfekte stedet, stedet jeg kunne hoppe fra for å sikre meg en sikker død. Jeg reiste meg opp fra gresset og beveget meg mot broen som bare var noen 100 meter unna, jo nærmere jeg kom følte jeg meg et steg nærmere himmelen. Der og da var jeg så sikker på at dette var det rette, til og med når jeg kom opp på broen og kikket ned følte jeg at dette var det rette. Heldigvis for min del slik jeg ser det i dag kom det en nabo forbi mens jeg stod der, hun spurte meg hva i all verden jeg gjorde her og hvorfor jeg ikke var på skolen.

Jeg tenkte kjapt og svarte henne at jeg hadde gått meg bort fra klassen på klassetur og at jeg lette etter dem, den hyggelige damen fulgte meg så tilbake til skolen slik at jeg kunne kontakte lærerne. Jeg kjente for første gang på lenge at noen brydde seg om meg, sett bort i fra mine foreldre da selvfølgelig som alltid støttet meg og ville mitt beste. Jeg kjente for første gang på lenge litt glede i livet utenfor husets fire vegger, selv om dette ikke fikk satt en stopper for mobbingen der og da ga det meg allikevel litt mer styrke og litt mer håp om at ting en dag ville bli litt bedre.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s