Den tunge beskjeden..

tanker

Regnet høljet ned på vei hjem ifra jobb, tunge vanndråper sprutet mot asfalten å videre opp på buksebenet. Skyene hadde pakket seg tett over Larvik og det var som om verden forsøkte å gi meg en beskjed, en beskjed som ikke nødvendigvis kom til å bli mottatt med positivitet. Det var en merkelig følelse som fylte kroppen da jeg låste meg inn hjemme, klærne var kliss våte etter gåturen hjem og jeg hang dem pent opp før jeg entret stuen. I sofaen satt min kjære, hun var alvorlig i blikket og jeg skjønte med en gang at hun hadde noe å fortelle. Budskapet var det tyngste jeg har mottatt så lenge jeg kan huske.

For i flere måneder hadde vi snakket om å få barn, den siste tiden hadde det derimot blitt et seriøst samtale tema. Vi følte oss klare for dette, vi følte tiden var inne og vi følte at nå var den perfekte tiden å få barn på. Det var bare et lite problem, et problem som for meg var et stort problem og et problem som skulle sette hele prosessen på vent. For med rolig stemme satt min kjæreste og fortalte meg at dersom vi skulle få barn måtte jeg drastisk ned i vekt, hun ville nemlig ikke at vårt barn skulle vokse opp med en feit pappa. Det verste var ikke at hun syntes jeg måtte ned i vekt, hun mente også at mine gener ville ødelegge livet til barnet.

diference.jpg

Hun var oppriktig redd for å få et barn som var det hun kalte feit, hun mente barnet kom til å bli mobbet i evig tid og at mine gener ville ødelegge barnets liv. Jeg ble sittende sjokkerende igjen i stuen og tenke over beskjeden jeg nettopp hadde fått, var dette en dårlig spøk eller var hun helt seriøs når det kom til denne beskjeden. Jeg ble rasende da jeg forstod at hun mente alvor, jeg visste jeg hadde noen kilo ekstra på kroppen men at jeg var for feit til å bli pappa hadde jeg aldri tenkt på tidligere. Nå tenkte jeg ikke på noe annet enn dette, i en blanding av sinne og frustrasjon tok jeg på meg treningstøyet og forlot leiligheten kort tid etterpå.

Jeg trengte tid til å tenke, jeg trengte tid for meg selv og jeg trengte tid for å finne ut om dette var noe jeg i det hele tatt kunne akseptere. Aldri før har jeg løpt så langt, jeg klarte rett og slett ikke å stoppe. Regnet sprutet ned og fylte ansiktet med dråper, i en god blanding mellom tårer og regndråper løp jeg videre uten mål og mening. Jeg løp sikkert i 2 timer uten å i det hele tatt føle at jeg løp, jeg løp uten å kjenne på at jeg ble sliten og jeg løp for å kvitte meg med de vonde tankene. Jeg var sønderknust da jeg endelig var tilbake til utgangspunktet, jeg var noen gram lettere etter turen men allikevel følte jeg meg mange kilo tyngre.

De neste månedene var jeg ute og løp hver eneste dag, jeg gikk ned mange kilo og min kjære begynte og bli fornøyd med hvordan jeg så ut. Hun følte seg klar til å få barn men jeg derimot hadde mistet helt lysten som følge av hennes uttalelser, det ble aldri noe barn med denne jenta og det er kanskje like greit.  For slike holdninger vil ikke jeg være bekjent av, slike uttalelser ønsker jeg ikke og høre og slike meninger finner jeg både støttende og sårende.

Er det sånn at folk som er litt overvektige burde la hver og få barn?

under

2 thoughts on “Den tunge beskjeden..

  1. Jeg synes du har tatt det rette valget, for med en slik holdning mener jeg at barnet vil få for mye kroppfiksering i livet og det er heller ikke bra. At barnet bør lære seg å spise sunt osv er jeg for, men da skal kroppsfiksering være ute av bildet.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s