Tomme rammer på veggen..

kent.jpg

Jeg har mistet alt og jeg er langt ifra den ekte meg, jeg vandrer rundt i et perfekt skall men på innsiden er jeg fremdeles den defekte meg. Jeg var blitt redd for verden og fryktet alt som måtte komme, det nærmeste jeg kom en samtale var med stemmene inne i hodet. Jeg fikk ikke svarene jeg ønsket meg og tankene var tomme, jeg var livredd for verden og jeg gjemte meg på rommet. Jeg hadde mistet meg selv på ferden mot det perfekte, på veien i livet har jeg ofte stoppet opp og følt jeg har gått forbi meg selv. Jeg snur meg rundt men veien er tung til og med når jeg rygger, for sjelen min har forlatt kroppen og gjemmer seg bak mørke skygger.

Det er slik mitt liv er blitt, jeg prøver å lete etter spor men akkurat nå er jeg så langt unna omverdenen at jeg ikke engang finner veien hjem til der jeg bor. Jeg er lei av å tråkke tilbake i mine spor, det minner meg om det jeg hadde og hva jeg har mistet. Engang var jeg fetter, en gang var jeg bror men nå er jeg kun en sjel som vandrer rundt i verden på jakt etter stedet der djevelen bor. Som et spøkelse vandrer jeg rundt uten begreper om livet, jeg kan være våken i 80 timer uten at kroppen reagerer på dette. Jeg er redd for søvnen, jeg er redd for livet og jeg ber folk beskytte meg mot det trygge for jeg har ikke lenger lyst til å være her.

rammer

Jeg har tomme rammer på veggen, jeg føler minnene lyver og om natten er jeg besatt av demoner som er våkne akkurat som tyver. Jeg har skrevet ned alle de vonde tankene, jeg har videreformidlet mine samtaler i eget hodet og jeg har pakket det ned i eske jeg vil åpne når jeg banker på døren hos djevelen. Jeg er besatt av demoner, mine tanker er absurde, det finnes ikke en gud her i verden som vil ta imot et slikt menneske. Jeg var våken så lenge en gang at jeg følte at jeg svevde, jeg trodde min tur var kommet da jeg svevde i himmelen og ikke følte jeg levde. Som alle andre ting her i livet var det kun en drøm, jeg mistet kontakten med himmelen og gikk i bakken med et smell.

Øynene er blanke, som arkene var før jeg startet å skrive ned mine følelser, øynene er fylte med tårer, akkurat som havet jeg ved flere anledninger har vurdert å drukne i og jeg er tankefull i en verden der jeg er helt alene om mine tanker. Verden er fylt av tankene jeg forsøker å kvitte meg med, verden er fylt med ondskap jeg er blitt vant til håndteres med og verden er fylt av frykten jeg daglig ser i speilet. For mitt speilbildet er like perfekt, speilbildet er det perfekte skall og et speilbildet som minner meg på alt jeg har mistet her i verden.

Jeg våkner opp hver morgen og føler meg redd, jeg har en fryktelig smak i munnen og det føles som et fengsel selv om leiligheten ser mer ut som et hotell. Kroppen nekter å roe seg ned, jeg kjenner frykten tar helt over og jeg teller rolig fra en til ti men det er ingenting som hjelper. Jeg drasser skjelletten fra rommet og til badet, bare for å vinke farvel til livet og si ha det. For jeg hyperventilerer, jeg sliter med å holde meg på bena men speilbildet på veggen forteller meg at jeg er frisk som alle de andre her i verden. Jeg kan se frisk ut men jeg er ensom og har ingen venner, når jeg virkelig trenger det har jeg ingen til å holde meg i hånden.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s