Mitt liv som ensom!

kent

På butikker er jeg som alle andre, på treningssenteret er jeg som alle andre og på jobben er jeg som alle andre. Jeg skiller meg ikke ut i mengden når det kommer til klesstil, jeg skiller meg ikke ut i mengden når det kommer til væremåte og jeg skiller meg definitivt ikke ut i mengden når det kommer til å vise omsorg ovenfor andre mennesker. Jeg har alltid et godt humør når jeg beveger meg ute og jeg møter alltid andre mennesker med et smil men så fort jeg kommer hjem er det tilbake til ensomheten og mitt liv i stillhet.

Utad virker jeg nok som en sosial kar, med pene klær og en god jobb, sannheten er allikevel en helt annen enn nettopp det. De siste 3 månedene har jeg gått sykemeldt og i like mange måneder har jeg sittet alene i min leilighet. Telefonen har vært helt stille og ikke en eneste bekjent har tatt kontakt for å finne på noe. Frykten for å kontakte dem er også for stor da jeg ikke ønsker å trenge meg på dem, det verste jeg kan tenke meg er at de sier ja til å finne på noe bare for de at de føler at de må.

tanker

Det hele startet da jeg sommeren 2009 tok steget å flyttet til Oslo, alle mine venner fra videregående hadde flyttet ut av byen og jeg følte en trang til å selv komme meg vekk. Valget falt til slutt på Oslo, der bodde et par av mine venner og jeg så på dette som det tryggeste valget. Alt gikk derimot ikke etter planen og etter kort tid flyttet alle mine venner tilbake til Sandefjord, dermed var jeg nå helt alene i hovedstaden med en helt ny innkjøpt leilighet jeg ikke bare kunne flytte ifra.

Det nærmeste jeg kom venner på denne tiden var mine kolleger i firmaet jeg jobbet, så fort klokken bikket 1600 var det som om en tomhet fylte hele kroppen min med negative tanker. Jeg visste utrolig godt hva som ventet meg da jeg kom meg hjem igjen, det var timer med vonde tanker og en ensomhet som stadig tok større og større overtak over mitt liv. Det beste jeg visste på denne tiden var overtid på jobben, da visste jeg at jeg i hvert fall fikk noen timer mindre med ensomhet.

flower.jpg

Jeg har gjennom hele barndommen levd et veldig sosialt liv, det var alltid min trampoline som var fylt opp av glade barn, det var alltid jeg som hadde venner på overnatting og det var alltid jeg som stilte kjellerstuen til disposisjon da vi sammen skulle se film. På et tidspunkt ble det derimot slutt på dette, jeg var plutselig helt alene i hele verden og jeg turte ikke fortelle mine bekjente eller familie om dette. Den enkle grunnen til dette var at jeg syntes det var flaut, derfor tiet jeg om dette i stedet for.

Dette er hovedgrunnen til at jeg nå velger å gå ut med denne historien, det er nemlig så viktig at folk som sliter med ensomhet kan være åpne om dette. Åpenhet er veien tilbake til et sosialt liv og åpenheten åpner flere muligheter for folk som er ensomme. Kanskje møter man forståelse og støtte fra folk som sliter med det samme, kanskje vekkes gamle vennskap til liv og uansett hvordan man ser på det er et liv som ensom lettere å takle med åpenheten rundt dette.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s