Et liv uten identitet og tilhørighet.

kent.jpg

Det var høsten 2010 jeg for første gang fikk kjenne på hva det ville si å leve, jeg hadde nådd bunnen og mitt perfekte liv var lagt i ruiner. Det var som å være helt alene på bunnen av den dypeste brønn, der alt handlet om å komme seg ut av det i livet. Det var som om jeg levde et liv der jeg kun så meg selv fra utsiden, det var som å se meg selv i en skrekkfilm der jeg kjempet en desperat kamp for å bli kvitt demonene som jaktet meg.

På utsiden var jeg fremdeles den samme personen som jeg alltid hadde vært, på innsiden derimot var jeg ikke lenger den samme personen. På det verste var jeg så langt nede at jeg ikke følte jeg hadde noen identitet i det hele tatt, jeg var på en måte tilstede i livet men jeg følte på ingen måte tilhørighet til det livet jeg nå levde. Jeg klarte ikke finne noen form for glede over det livet jeg nå levde, jeg håpet bare at alt skulle ta slutt der jeg rotet rundt i mine egne tanker uten å forstå meningen med livet.

kenti.jpg

Det var som å vandre i en endeløs labyrint der åpningen til livet ikke fantes, jeg følte det som om jeg levde i min helt egen verden der alt handlet om å finne veien tilbake til jordkloden. For det var på et tidspunkt slik at jeg følte jeg ikke tilhørte den samme verden som alle andre lenger, jeg fikk ikke med meg noen nyheter, jeg hadde ingen ide om hva som foregikk utenfor husets fire vegger og jeg hadde rett og slett ikke kontakt med omverdenen rundt meg i det hele tatt.

Jeg var låst inne på mitt eget soverom og i en desperat kamp mot tårene kjente jeg på hjelpeløsheten. Jeg hadde vendt meg til å trives i eget selskap, i den grad man kan kalle det å trives i den situasjonen jeg nå var i. Jeg ønsket ikke å bry mine venner og nærmeste med mine problemer, jeg ønsket ikke at noen i hele denne verden skulle se meg i den forfatningen jeg nå befant meg i. Det eneste jeg drømte om var et normalt liv men et liv med angst og depresjoner gjør det helt umulig å gjennomføre sine drømmer.

water.jpg

Etter år med angst helvete fikk jeg endelig mot til å ta tak i problemene, for meg handlet dette først og fremst om å finne tilbake til min identitet og føle tilhørighet til de omgivelsene jeg igjen skulle komme tilbake til. Det handlet om å finne tilbake til meningen med livet, det handlet om å bekjempe de vonde tankene og det handlet om å erstatte alle disse vonde tankene med det å faktisk glede seg til noe her i livet. Det å glede seg til noe var noe jeg ikke engang en tanke jeg kunne huske jeg hadde tenkt.

Det er nettopp dette vi skal ha fokus på i dag, denne dagen er nemlig Verdensdagen for mental og psykisk helse. Derfor er det ekstra viktig på en dag som dette at vi viser hverandre omsorg og sørger for at dine nærmeste har noe å glede seg til i tiden som kommer. Dersom du ser at noen av de rundt deg har sluttet og glede seg til ting, kan dette være et tegn på at denne personen har det litt tungt i livet. Vær derfor oppmerksom på deg selv og de andre rundt deg.

Kanskje kan du være redningen.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s