Den forferdelige følelsen

kent.jpg

Jeg husker fremdeles følelsen jeg kjente på da jeg skjønte at jeg var det eneste I klassen som ikke var invitert I bursdag, alle de andre elevene hadde vært på McDonalds og feiret “Lars” unntatt meg. Det var på den tiden hvor McDonalds bursdager var noe helt nytt, på den tiden hvor det å få lage sin egen is var det kuleste som fantes og på den tiden hvor det å feire med pølser og brus ikke lenger var like kult. Jeg derimot visste ikke hvordan det var og feire bursdag på McDonalds, jeg visste heller ikke hvordan man laget sin egen is, det eneste jeg visste utmerket godt var hvordan det føltes å være den eneste som ikke var invitert.

Alle snakket om hvor kult det hadde vært, alle snakket om at de skulle ha den samme bursdagen og all prat denne dagen dreide seg kun om bursdagen til «Lars». Selv om jeg stort sett var alene i skolegården til vanlig var denne dagen helt spesiell, for til vanlig hadde jeg noen jeg spilte fotball med, noen jeg kunne huske med eller noen jeg kunne skli med. I dag var derimot snakket alle bare med «Lars», han hadde blitt den kuleste i klassen på bare et døgn og alle jentene stod i kø for å spørre han om sjans. Jeg husker jeg satt ved et tre i skolegården å tygget på et strå, jeg kikket bort på de andre i klassen som stod i ring rundt «Lars».

stubb.jpg

Til og med i klasserommet var alle opptatt av «Lars» og hans bursdag, jeg husker jeg satt og kikket på klokken og fulgte sekundviserens vei mot hel. Det eneste jeg ønsket var at det skulle ringe ut slik at jeg kunne komme meg av sted å slippe alt dette maset om «Lars». Endelig ringte klokken og det var på tide å komme seg hjem i fra skolen, jeg husker jeg gråt mine bitre tårer på hele skoleveien hjem. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor alle i klassen hadde vært i denne bursdagen unntatt meg, først ble jeg var veldig sint på mamma som ikke hadde sagt ifra til meg om bursdagen, deretter begynte jeg å tenke etter om jeg hadde klart å rote vekk invitasjonen.

Da jeg kom hjem spurte jeg mamma om hun hadde glemt å si ifra om bursdagen, mamma sa bestemt t hun ikke hadde sett en invitasjon. Jeg selv visste at jeg ikke hadde rotet bort invitasjonen, dermed var det bare en løsning igjen på problemet og det var at jeg ikke var invitert i bursdagen. Jeg bestemte meg med en gang for å toppe bursdagen til «Lars», jeg skulle invitere alle i klassen til en gedigen fotballbursdag der vi skulle spille turnering og spise en gedigen fotball kake. Når jeg så hvor populær «Lars» plutselig ble, så jeg endelig en løsning på problemet til hvordan jeg også kunne få meg venner.

Det var heldigvis ikke lenge til min bursdag, så invitasjonene gikk fort ut til alle mine klassekamerater. Jeg husker jeg gledet meg til en unge da selve dagen kom, endelig var det min tur til å feire en bursdag ingen andre hadde sett maken til og endelig skulle jeg få meg ordentlige venner som følge av den kule bursdagen.

under

Vår første ultralyd

kentt.jpg

Jeg skal si deg ukene flyr som aktiv ste pappa, det føles ikke ut som det er mange ukene siden jeg fikk vite at jeg skulle bli far og nå har vi plutselig vært på vår aller første ultralyd. Jeg må helt ærlig si at denne ultralyden ikke helt svarte etter mine forventninger, jeg forventet at vi skulle få se barnet, høre hjertelyd og ikke minst få vite kjønnet på barnet. Isteden sitter jeg her like blank i ettertid og kan ikke helt skjønne at vi har sett noen barn i det hele tatt.

Se her har vi hodet på barnet og det ser helt normalt ut sa jordmoren mens hun ivrig viste på skjermen hvor hodet var, jeg forsøkte etter beste evne og finne det hodet hun snakket om uten videre hell. Jeg hadde riktignok ikke på meg brillene denne dagen men for meg var det kun streker som beveget seg på en svart skjerm. For min kjære derimot som har barn fra før var alt veldig tydelig, hun så både hodet, fingre og tær.

Helt ærlig må jeg si jeg gikk like grønn ut av det sykehuset som jeg var før vi gikk inn, jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle ta meg fri fra jobb bare for å se på pacman på skjermen uten den munnen som spiste opp de prikkene. Jeg hadde ikke sett noe barn, jeg hadde ikke hørt noen hjerteslag og jeg hadde enda ikke fått vite kjønnet. Svaret på kjønnet hadde vi derimot i en konvolutt som vi skulle sjekke på et senere tidspunkt.

Så fort jeg fikk svaret på kjønnet kom endelig følelsen av å skulle bli far til noe levende, jeg kunne ikke vente med å fortelle de rundt meg hvilket kjønn det ble.

under

Farskaps sjokket..

kent

Det kommer nok ikke som en overraskelse på noen av dere at jeg har levd et liv før min nåværende kjæreste, det som kanskje kommer enda mer overraskende er det jeg skal fortelle dere nå. For som alle single menn der ute var jeg en aktiv kar på Tinder, dette førte til mange dater og ikke minst mange uforpliktende sex partnere. Så når jeg tidligere har valgt å kalle vårt nåværende svangerskap for en Tinder surprise, vet jeg ikke hva jeg skal kalle det jeg skal fortelle dere nå..

Det hele startet med at jeg mottok en e-post fra NAV om at de hadde sendt meg et brev, jeg har ingen forbindelse med NAV så jeg så litt over denne mailen med en gang. Da jeg plutselig fikk et brev i posten fra NAV valgte jeg å åpne dette, på brevet stod det «til far» og du kan tro pulsen min steg til himmels da jeg leste dette. Jeg startet med en gang å tenke tilbake på tidligere sex partnere, hvem var det jeg hadde gjort gravid og hvorfor hadde ikke vedkommende sagt noen ting til meg.

kidsa.jpg

Jeg kjente jeg ble fryktelig stresset, jeg startet og skjelve og jeg var i det store og hele meget frustrert. Jeg har nå vært sammen med min kjære i 9 måneder, sånn kort regnet er det like lenge som et helt svangerskap. Derfor er det smått utrolig at vi nå om 2 måneder venter vårt første barn, det som var enda mer utrolig var at jeg nå plutselig skulle bli tobarnsfar. Riktignok har jeg ønsket meg barn hele livet men dette var litt i overkant av hva jeg hadde ønsket meg.

Da jeg endelig kom til slutten av brevet kunne jeg puste lettet ut, for det viste seg å kun være et informasjonsskriv til far, noe jeg mener NAV kunne ha informert om i starten av brevet. Her har de nærmest påført meg hjerteinfarkt, hjerneblødning og kortslutning på en og samme tid, også viser det seg bare å være et informasjonsskriv til far. Heldigvis er det kun et barn jeg skal ha og heldigvis er det med dama jeg elsker mest av alt her i livet.

under

Det er blitt så kjedelig å krangle..

kkk.jpg

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg er vant til høylytte og intense krangler fra tidligere forhold, så for meg har det virkelig vært en utfordring og til enhver tid måtte holde seg i skinnet for barna sin skyld. Barna er på en måte blitt en medisin mot krangling, man dropper de unødvendige kranglene som ville funnet sted om ikke barna var der. Kanskje er det en positiv ting at kranglingen er blitt kjedelig, allikevel føles det litt feil å ikke stå opp for mine meninger men hva om min kjæreste føler det samme..

Det er veldig lett å se seg blind på sine egne meninger, det er også lett å glemme å se seg selv i speilet. Jeg er langt ifra perfekt og jeg setter pris på om folk rundt meg sier ifra om det er noe jeg gjør som irriterer dem, jeg må helt ærlig innrømme at jeg tror min kjære holder mye inni seg for å ikke skape krangler foran barna. De få gangene vi ikke har barna kan det bli noen konfrontasjoner men da er det så lenge siden vi irriterte oss over dette at kranglene blir veldig kjedelige.

Jeg skal ikke si at jeg savner de intense kranglene men innimellom hadde det vært deilig å kunne tømme seg skikkelig, på en annen måte har jeg aldri hatt det bedre i et forhold enn jeg har det nå. Så kanskje er det en fordel å få tiden til å tenke seg om før man blåser ut av seg ting man senere angrer på, jeg føler i hvert fall at dette er en fordel for meg da jeg er en som sier mye før jeg rekker å tenke over det.

under

Min barndom som mobbeoffer.

kent.jpg

Jeg hadde mange store drømmer som barn, jeg drømte om å en dag bli profesjonell fotballspiller, jeg drømte om å en dag bli politimann og jeg drømte som alle andre barn om å en dag bli rik og berømt. Dessverre fikk jeg i veldig ung alder erfare at livet var så mye mer enn bare drømmer, for meg var livet hardt og brutalt og det meste i livet mitt dreide seg om å takle julingen jeg fikk på vei hjem fra skolen. Det handlet om å tørke vekk tårene fra kinnet før jeg kom hjem, det handlet om å få klar stemme igjen før jeg kom hjem for hjemme handlet det om å spille “sterk” og late som om ingen ting hadde skjedd.

På utsiden var jeg fremdeles den unge og fremadstormende Kent, gutten med de store drømmene og det store potensialet. På innsiden var jeg fylt til randen av tårer og den mørke ekle klumpen i magen ble større og større for hver eneste dag som gikk. Det eneste jeg ønsket var å være “sterk” men smilene forsvant sakte men sikkert, latteren ble mer og mer fraværende og nå slet jeg virkelig med å skjule ovenfor mine foreldre at noe var galt. Jeg bet allikevel tennene sammen og kjempet en hard kamp videre, en kamp jeg en dag visste jeg kom til å tape.

vekst.jpg

Min drøm om å en dag bli fotballspiller var allikevel til stede, fotball løkka ble mitt fristed og en plass jeg kunne være meg selv og finne roen. Jeg kunne løpe rundt i flere timer, jeg var helt alene og min eneste venn var fotballen. Jeg kunne sitte oppe på ballen og bare tenke, tenke på alt det jeg gledet meg til her i livet og jeg kunne drømme meg bort til de største fotballbaner i verden hvor jeg en dag ville være stjerna. Jeg tenkte ikke på alle pengene jeg kunne tjene, jeg tenkte ikke på at jeg kunne leve ut drømmen for det jeg tenkte på var at noen for en gangs skyld kanskje ville være vennen min.

For jeg var et ensomt barn og stemmene inne i hodet var ofte min beste venn, jeg husker jeg latet som om jeg hadde en venn jeg kunne prate med om absolutt alt. Litt som Albert Åberg og Skybert, bare at denne vennen føltes så utrolig ekte. Han støttet meg når jeg gråt, han støttet meg når jeg var redd og han sa alltid de tingene jeg ville høre. En gang sa han til meg «Kan du ikke bare ta igjen med de som mobber deg?» men man klarer ikke å snakke å forsvare seg når gråten kveles i halsen min. Det enste med at jeg som alltid bare godtok, godtok alle de stygge ordene og godtok alle slagene jeg fikk i ansiktet.

“Det finnes mobbeofre ingen oppdager fordi de er «sterke» nok til å skjule det.”

under

Jeg har blitt pappa!!

kont.jpg

Jeg skjønte det med en gang vi våknet i natt at noe var i ferd med å skje, min kjære som vanligvis er ganske rolig på natten hadde vært fryktelig urolig denne natten og bare flaks gjorde at jeg ikke våknet opp med en blåveis denne dagen. Grunnen til all uroligheten var naturlignok smertene hun opplevde denne natten, noe var i ferd med å skje og hun som erfaren føder skjønte kjapt dette. Det eneste som stoppet oss fra å kjøre til sykehuset nå, var min gravide kjæreste som er utrolig sta og bestemt på hva hun vil. Men så skjedde det som ikke kunne tolkes feil..

Min kjære hadde nettopp gått opp trappen for å snakke til ungene som lekte oppe, jeg var på vei ut med hunden min slik at den fikk tisset. Det var en regnfull dag og jeg gruet meg skikkelig til å gå utenfor døren, da skjedde det, det som skulle snu hele lørdagen på hodet. Jeg skled og lå padeflat utover gulvet i gangen, min første tanke var at ungene hadde lagt fra seg sko og klær som vanlig som gjorde gulvet glatt. Da roper min kjære fra bunnen av trappen «Vannet har gått»

bushes.jpg

Jeg kom meg opp fra gulvet igjen og startet og pakke, det var så mye hun ropte at hun trengte at jeg mistet helt kontrollen. Da jeg endelig var ferdig pakket og følte jeg hadde fått med meg alt, oppdaget jeg at jeg hadde pakket alt i en Rema 1000 pose. Så her kom vi og skulle føde, med en Rema 1000 pose i hånden. Vi hastet oss ut i bilen og vi kjørte i all hast til Tønsberg sykehus, der fant vi fødestuen og vi satte fart inn på et rom for å måle åpningen.

Det var en helt fantastisk prosess å få være med på, barnet kom friskt og fint ut av moren og på sengekanten satt jeg med krokodilletårer i øynene. Har du lyst til å klippe navlestrengen spurte jordmor men jeg var helt apatisk der jeg satt, alle inntrykkene hadde visst gjort meg helt stum der jeg satt. Hun spurte igjen og jeg klarte ikke å få svart henne. Til slutt ropte min kjære til meg «Kent!!» og jeg hoppet til, «Ja» svarte jeg mens jeg forsøkte å feste blikket på en plass. «Kan du vær så snill og slutte og snorke, hvis ikke må du legge deg på sofaen» sa min kjære så.

Det visste seg bare å være en drøm men dette er et tegn på at jeg begynner og bli klar til at barnet kommer ut. Jeg gleder meg utrolig masse og om bare få uker skal jeg endelig få møte lille Ynwa Sofie 😊

under

Vår første krangel..

kent.jpg

Selv om jeg og min kjæreste har flyttet sammen, har felles økonomi og venter barn sammen, kan det være lett å glemme at vi bare har vært sammen i noen måneder. Så det føles litt rart å nå sitte her og fortelle dere om vår første krangel, en krangel som fant sted da min kjære allerede var 4 måneder på vei. For selv om det virker som om vi har vært sammen i 80 år, er vi fortsatt nyforelsket og alt er bare rosenrødt. Allikevel var det bare et tidsspørsmål om når den første krangelen skulle komme..

Det hele startet som en spøk mellom meg og hennes sønn, for under den årlige grillfesten i familien syntes jeg det var veldig morsomt å klemme på vannglasset til sønnen i huset slik at vannet sprutet opp i ansiktet hans. Hans svar på dette var å ta tak i den første koppen han fant og sprute tilbake på meg, det eneste problemet var at i dette glasset var det brus og ikke vann. Det at jeg i tillegg rykket til slik at stolen min knakk var nok med på å fremheve mitt sinne i denne situasjonen.

Der jeg forventet en reaksjon og straff fra moren, endte det heller med at hele familien satt og lo og syntes dette var veldig morsomt. Jeg kunne ikke skjønne at ikke dette fikk reaksjoner, jeg forholdt meg likevel rolig selv om jeg kokte inni meg. Det skulle gå noen timer før jeg fikk konfrontert min kjære om dette, hun mente at jeg fortjente dette som følge av min spøk. Det kan jeg til dels være enig i men jeg mener at brus er mye verre enn vann.

Jeg fikk aldri ut min fulle og hele frustrasjon, dette mye på grunn av at barna til enhver tid er rundt oss. Jeg ønsket ikke å kjefte og smelle foran barna i huset og slik er det også nå i ettertid da man er mye mer påpasselig med hva man sier og gjør foran barna.

 

under

Å føle seg utstøtt..

kids.jpg

Det er ikke bare enkelt å komme inn i et barn liv, de har nettopp fått skilte foreldre og det har vært store forandringer i deres liv. I tillegg til dette skal jeg nå komme inn som en fremmed mann for dem, jeg skal forsøke å vise dem trygghet og omsorg uten at jeg på noen som helt måte skal ta over noen papparolle. For de vil mamma og pappa alltid være nummer en, for de vil alltid jeg være en nummer to og det er helt forståelig, allikevel ble jeg møtt med mange utfordringer jeg ikke var helt forberedt på.

For som en fremmed mann i deres hus er jeg alltid et enkelt mål, de skal teste meg ut og finne ut av mine grenser og regler. Naturlig nok er det mye de ønsker å finne ut av men jeg må ærlig innrømme at jeg på et tidspunkt følte meg presset ut av deres hjem, setninger som «du er ikke pappaen vår», «du bestemmer ikke over oss» og «du bestemmer ikke i dette huset» er både sårende og uhyggelig å høre. For det er på en måte riktig mye av det de sier også, jeg er ikke og vil aldri bli pappaen deres og det har jeg ingen intensjoner om heller.

Allikevel føles det sårende og ikke føle seg velkommen, jeg følte på en måte at de forsøkte å skyve meg fra dem. Det var en periode der jeg hadde blitt godt kjent med dem og de turte å teste meg ut, det var kanskje derfor jeg tok det så inn på meg fordi jeg nettopp hadde kommet inn i dette og følte at dette var det eneste rette for meg. Sett i ettertid var denne testingen noe jeg burde tatt mer positivt, det viste meg at de faktisk nå hadde tatt meg til sitt bryst og turte å teste meg ut. Det var ikke lett å tenke slik den gangen, men det er sannheten om jeg ser det nå i ettertid.

Alt dette som skjedde på veldig kort tid var nok grunnlaget for at jeg laget denne bloggen, jeg trengte et sted å tømme tankene min og også få tips til hvordan jeg kunne håndtere dette. Nå er bloggen blitt et familie prosjekt som i aller høyeste grad binder oss som familie enda bedre sammen.

under

 

Jeg så ikke på den rumpa..

mobb.jpg

Det var da jeg fikk min første ordentlige kjæreste som 15 åring at jeg skjønte fordelene ved å skjele, hele livet hadde skjelingen vært et stort problem for meg og jeg hadde blitt mobbet for dette ved flere anledninger. Nå derimot så jeg bare positivt på det å skjele, det ga meg fordeler ingen andre hadde og jeg brukte det virkelig for alt det var verdt. For visst for eksempel kjæresten min beskyldte meg for å se på rompa til ei annen jente, ja da skylte jeg på skjelingen og at jeg egentlig kikket på noe helt annet.

Det samme gjaldt når det kom til fotballen, det var ingen keeper som klarte å se på meg hvor jeg skulle skyte. Jeg skøyt meg inn på a- laget, by-laget og kretslaget jeg som følge av skjelingen, og var det en som var «skjeleglad» for det så var det jo treneren. Jeg tok alltid straffene på laget og jeg sendte alltid keeperen til feil hjørne. Skjelingen har blitt min store ting her i livet, den har blitt min unnskyldning for alt og spesielt dersom jeg havner i bråk på byen.

koko.jpg

For ofte kommer gutter bort til meg på byen og spør hvorfor jeg kikker på kjæresten deres, da er det bare å ta på seg dådyr øynene og skjele litt ekstra før jeg forteller dem sannheten. «Du skjønner det at jeg skjeler, så hvis det så ut som om jeg kikket på dama de så var det nok bare derfor» Dette er guds gave til meg tror jeg for denne skjelingen er unnskyldningen på alt her i livet, det eneste problemet er at jeg glemmer meg litt nå som jeg har fått meg briller.

Jeg kan ikke lenger si jeg kikket på noe annet om jeg så på den rumpa, jeg kan ikke lenger skyte straffespark på fotball laget og sende keeperen feil vei og jeg kan ikke komme meg unna bråk på byen lenger nå som følge av skjelingen. Allikevel så har selvironien hjulpet meg mye opp igjennom livet, det hele startet jo som følge av at jeg var lei av å bli mobbet for dette. Jeg tok derfor å møtte mobberne med de stygge kommentarene før de rakk og si dem, dermed ble de bare stående der uten å klare å si et ord.

Skulle gjerne bare slått ned alle mobberne, men det var så stor fare for å slå en av de uskyldige ved siden av som følge av skjelingen. Så det turte jeg faktisk ikke..

under.png

 

Tilvenningen

ke.jpg

Det å få egne barn og lære seg til å leve et liv med dem er en ting, det å få bonusbarn og lære seg å leve med dem er en helt annen ting. Mye skyldes nok min uvitenhet rundt dette med barn men man må også tilpasse seg deres vaner og adferd. Jeg vil lyve om jeg sier til dere at jeg ikke syntes dette var vanskelig i starten, jeg vil lyve om jeg sier at det gikk helt smertefritt og jeg vil lyve om jeg sier at jeg ikke tenkte på om dette var noe for meg i denne prosessen. Det var spesielt en ting jeg slet veldig med å tilvenne meg, noe jeg for så vidt gjør den dag i dag også..

Jeg vil kalle meg selv en relativt egoistisk person, jeg er nok ikke så lett og leve med som de fleste tror og jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha ting. Gjennom hele livet har jeg kunnet tenke kun på meg selv og mine gjøremål, nå var hverdagen derimot en helt annen enn hva den tidligere hadde vært. Jeg kunne ikke lenger sette mine interesser først, alt var blitt så rutinemessig og det gikk ikke et minutt der jeg fikk tid for meg selv lenger. Barna trenger oppmerksomhet, de trenger å føle trygghet og det er min oppgave å være med på å gi dem dette.

De er rundt deg til enhver tid og uansett hva du driver med, er jeg i dusjen så kommer de på badet, spiser jeg så er de der og skal jeg på toalettet så er de jammen meg der også. For meg var dette uvant og jeg kjente det tæret på kroppen en periode, så tenkte jeg på meg selv som barn og skjønte fort at det er slik barna er. En annen ting jeg ikke var så vant til var all nakenheten og kroppsluktene i boligen, det var promping og nakenhet overalt hvor jeg beveget meg i huset. Jeg syntes det var fryktelig vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til dette og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle se.

For det er noe annet når det ikke er dine egne barn syntes jeg, jeg føler ikke meg komfortabel  med å være naken rundt hennes barn og jeg føler meg ikke komfortabel med dem nakne rundt meg heller. Dette er derimot den nye hverdagen, det er dette jeg har traktet etter og nå er det virkelig min plikt å vise alle at jeg takler dette. Sakte men sikkert ble jeg mer og mer trygg på meg selv og situasjonen men da startet et nytt problem for min del, nemlig testingen fra barna..

under