Mitt luksus liv som naver!

nav.jpg

Jeg hadde virkelig alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg livde livet med en godt betalt jobb hvor jeg stortrivdes. Jeg hadde endelig tatt steget fra å leie leilighet, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realitet. Det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt var snudd på hodet, jeg forandret meg ikke utvendig men på innsiden var det mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men jeg hadde nådd bunnen for jeg var rammet av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade Kent med de store drømmene, jeg var rett og slett så dypt nede i kjelleren at jeg ikke følte jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

tra.jpg

For venner, familie og folk rundt meg var jeg fortsatt den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot merket alle at det var noe som ikke stemte. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret som fikk alle til å le og smilet mitt var totalt fraværende. Jeg klarte rett og slett ikke å finne noe glede ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne mørke tanker. For hver dag som gikk var jeg et steg nærmere bunnen, til syvende og sist nådde jeg også denne bunnen med et hardt fall mot betongveggen.

Jeg hadde alltid vært den arbeidsomme gutten som gjerne gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært full av ambisjoner og så på hver eneste dag som et steg i riktig retning. Jeg hadde så lyst til å kaste meg på toget å bli med livet videre, men toget var gått og livet reiste videre uten å ta meg med. Jeg koblet meg ut av alt som het sosiale medier, jeg sjekket ikke lenger nyheter på telefonen og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinene i leiligheten. Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med familie eller venner, jeg hadde i det hele tatt ikke kontakt med omverden lenger.

ste.jpg

For mine nærmeste var det tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene min var ikke lenger tilstede. Mine nærmeste forteller meg den dag i dag at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller at det var helt tydelig at den gutten de var så glad i hadde helt opp. For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle jeg møtte rundt i Oslos gater derimot var jeg bare en av dem. En av de late, en av de som ikke ønsket å utrette noe i livet og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger.

Jeg ble puttet i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og du har oss usynlig syke som blir sett på som den svake gruppen i samfunnet. Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde plassert dem i disse båsene uten å vite årsakene til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer som ikke gadd og jobbe, for meg var de personer som bare snyltet på samfunnet og for meg var dette personer jeg ikke hadde noe til overs for.

van.jpg

Aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet så jeg mennesket og ikke bare måten de levde på. For første gang brydde jeg meg om hvordan de faktisk hadde det og hvordan de hadde havnet i denne situasjonen. For usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er dette en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. Kanskje er din nærmeste nabo en av de som skryter av hvor mye de tjener ved å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som går på NAV og får dekket både livsopphold å sted å bo.

Det høres fryktelig deilig ut ikke sant? Det å bare leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss. Jeg skal fortelle dere som tror dette en ting jeg, det er at det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen og være redd for at neste angstanfall skal komme og det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv å ha fri hele dagen når din største frykt er å forlate utgangsdøren. Er du fortsatt ikke overbevist om at en usynlig sykdom er en god nok sykdom til å holde deg hjemme?

wat.jpg

For på toppen av dette isfjellet av problemer og frykter vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det å ikke ha energi til å holde kontakten med dine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta telefonen når din bestevenn ringer og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager og selskaper til dine nærmeste. For dette er realiteten til en person med psykiske og usynlige sykdommer, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. For man trives best i sitt eget selskap ofte i slike situasjoner, i den grad man kan kalle det å trives når det kommer til slike situasjoner.

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hodet som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!

under

B6586A88-C1B6-460A-850324FDE16BA7E2-37D4087E-4094-4EF4-88EBE5A3A25EE8A7

48 thoughts on “Mitt luksus liv som naver!

    • Hei! Håper du er bedre! For å få energi kan du bruke Dynamis fra Bush flower. Den kan hjelpe hvis en føler seg forgiftet av tanker av en eller annen sort. Den gir indre drive/engasjement. Ved angst kan Emergency bush flower hjelpe. Velg en av de og gå på den over en periode. Aspen- frykt for det ukjente, Mirmulus- frykt for det kjente eller Rock rose- panikkangst, fra Bach blomstermedisin kan også hjelpe. Hvis aktuelt se om en kan kjenne seg igjen i noen av situasjonene. Dråper to puttes da i et glass vann og tas en slurk ca tre ganger daglig. Ikke drikk alt, bare dumt og hjelper ikke og er ikke bra. Kan stå i kjøleskap og drikkes noen dager før det blir dårlig. Du kan få kjøpt blomstermedisinen på Senter for livshjelp i Ski, eller
      over nett www. livshjelp.no. De har ikke noe med det jeg skriver, jobber i barnehage. Bare råd, om du har lyst til å prøve er opp til deg. Kan kombineres med annen medisin, virket på energisystemet. Ellers kan du bruke tapping. https://www.thetappingsolution.com/ eller Brad Yates tapping on youtube. Han tapper bare på en side, men bruk hendene på begge sider. Kan læres på første link. Toning kurs , på Senter for livshjelp, og Tomatis kan kanskje også hjelpe. Lurt å prøve noe først, og se om det virker før en fortsetter med noe annet. Blomstermedisn og tapping pluss litt selvmassasje kan være greit. Rolig Yoga som Yin yoga eller Mindful yoga, rygg yoga som de har på Sagende http://www.osloyoga.no yoga kan også være noe. Finnes mange ting en kan prøve, men jeg tror at dette kan bidra til positiv vekst og lindring av noen av symptomene over litt tid. Bare forslag til noen råd. Det er også slik at ikke alt virker på alle, så greit å prøve seg frem hvis en har lyst til å prøve. Annette 🙂

      Like

  1. For et utrolig godt skrevet innlegg! Applaus! Jeg kunne ikke vært mer enig og når jeg leser beskrivelsene dine av angst og depresjon føles det som om du har skrevet om meg, Hehe. Det er så mye viktig i dette innlegget som fryktelig mange behøver å forstå. Selv dem som vet om sykdom kan ha problemer med å forstå dessverre.. Håper du har det bedre nå ❤

    Like

  2. Fantastisk beskrevet. Tårene triller i strie strømmer her, jeg kjenner meg sånn igjen at en nesten skulle tro det var mitt liv du beskriver. Ønsker deg alt godt, og tusen takk for at du er sterk nok til å offentliggjøre det vi alle prøver å skjule ❤

    Like

  3. Takk.
    Det å slite med angst, depresjon og eller utbrenthet kan slå alle i bakken når som helst i livet. Bra du setter ord på det og deler din historie så andre ikke føler seg så alene men også opplyser andre om hvordan det kan være.

    Like

  4. Tusen takk for at du deler denne historien,jeg kjenner meg så godt igjen🙄Det siste halvåret har vært sånn du beskriver for meg også,det er et mareritt man bare har lyst til og våkne fra🤔Heldigvis er livet på rett vei igjen nå😀Masse lykke til videre😗👏🖒

    Like

  5. Veldig tøft og sterkt skrevet,jeg kjenner meg igjen i alt,bortsett fra at jeg ikke har angst,men jeg sliter psykisk pga alt som feiler meg fysisk!! Takk for at du taler vår sak som “navere”!

    Like

  6. Utrolig ærlig og bra skrivd! 😊 Takk for at du hjelper mange mange mennesker der ute med å dele ditt syn og dine erfaringer! 😊 God bedring! Håper du snart er tilbake til ditt sosiale liv, og har dette kapittelet som en lære du kan se tilbake på å hjelpe andre med😊👍🏻

    Like

  7. Ååå som du trykker på knapper ‘vi alle’ kjenner som er der. Vi som er de sterke. For selv om angsten og depresjonene kan sluke en helt og en føler seg så svak så svak, reiser vi oss.
    Gang på gang på gang.
    Vi møter misforståelser og hån og forakt. Og ligger nede for telling der , som du sier, vi bruker all energi på å komme ut av sengen. Men vi reiser oss. Og for hver tur nede, blir vi sterkere der oppe. Vi vet etterhvert hva vi sloss mot, og må stå på egne ben i kampen. For mitt vedkommende kjenner jeg på styrken jeg har fått, og velger å se meg heldig.
    Heldig fordi jeg evner å takle, fordi jeg evner å se bakenfor og fordi jeg nå klarer å ta hensynet til ‘meg’ først. Det koster, og har kostet.Helt klart. Men hva er alternativet? Når en må leve med det kanhende for resten av livet?
    Takk for at du deler og derav gjør detn mentale biten mer ‘stueren’ – noe som burde være høyst unødvendig å sloss for i 2017. Høyst unødvendig.
    De beste ønsker for gode dager ønskes herfra.

    Like

  8. Du er fantastisk. 😊 Takk for at du har beskrevet denne forferdelige sitvasjonen så godt. Man føler seg som en levende død. Der man lever på siden av samfunnet . Der vær dag er en kamp,og når kvelden kommer så er det en lettelse å kunne gå å legge seg. Heldigvis begynner dette å bli et tilbake lagt kapittel. Dagene begynner å se litt lysere ut nå. Håper du får ei fantastisk fremtid 😊

    Like

  9. Bra skrevet, men det jeg lurer på som ikke kom frem her er hvordan? Og har du svarer på det tror jeg du kan endre mange fordommer. For en person som aldri har opplevd angst eller lignende er det helt uforståelig at en som tilsynelatende var så med i livet og samfunnet som du beskrev kan falle så raskt. Det må ha vært en trigger her. En kommentar, en periode du ble tråkket på, noe negativt må ha skjedd. Jeg har i mine øyne opplevd mye dritt, men det må ha vært peanuts i forhold.
    Lykke til videre.

    Like

    • For min del var det rett og slett redselen for å dø som gjorde utslaget. Jeg har en familie hvor alle er gått bort så alt for tidlig med hjertesykdommer. Etter et legebesøk og påvist høyt kolesterol gikk jeg rett i kjelleren 😊

      Like

  10. Veldig bra skrevet… håper du har det bedre nå. Det virket som du har det👍😊Det er alt for mange fordommer der ute dessverre, spesielt når folk har sykdommer som ikke sees.Som om det må dokumenteres for den enkelte som ikke tror at du har det ille.
    Klarte du å komme ut av det uten faglig hjelp? Bare ved å være åpen og bruke de du hadde rundt deg.? Hvordan slo du hull på boblen? Er nysgjerrig på det, for det kan ikke ha vært lett.
    Hva slags hjelp fikk du fra det offentlige? Jeg har snakket med flere som sier at det er vanskelig å få time hos psykolog bl.a. Og får avslag på time der fordi det ikke er ille nok. Det ender opp med at man må betale selv og det har jo de fleste ikke råd til.
    Er du fin nå?… og klart å komme tilbake til et sånt liv du hadde før? Lykke til 👍😊 Vh Linda😊

    Like

    • Tusen takk først og fremst 😊 Jeg fikk ikke noen faglig hjelp utover en time med psykolog. Jeg brukte personene rundt meg som støtte og jeg utfordret meg selv daglig på de tingene jeg fryktet. Nå er jeg heldigvis fin og ser frem til å bli pappa for første gang i desember 🌺

      Like

  11. Hei ! Wow , hatten av – så bra skrevet !;) har selv følt det sånn , og det er ikke lett som alenemor . Ønsker deg alt godt videre 😊

    Like

  12. Satt her nå og følte på vært eneste ord, felte en tåre for jeg sitter nå akuratt som det. det er bra og høre at du har det bra, at du har kommet deg ut av h******e og alt det slitet der. Ville egentlig bare si det at det du har skrevet her er som godt som hvordan jeg har det akuratt nå og det er skremmende hvor bra det traff. Det forklarer alt jeg har spurt meg selv om i en god stund nå, gir meg svar på mine spørsmål som nå kan hjelpe meg oppover igjen. utrolig bra skrevet dette her og stå på videre 🙂

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s