Den evige kampen

barnevernet

Solen har nettopp gått ned bak fjellene i bygda, etter en varm dag er folk lettet over at solen endelig forsvant. På den ene gården i bygda har «Anne» og datteren nettopp lukket døren og gått inn for kvelden, det er leggetid for den lille datteren og det er bare tannpussen som gjenstår da det banker på døren. Tre tunge dunk. Det var som om at man kunne høre at det ikke var kjentfolk, «Anne» som i lengre tid har vanket i et tungt miljø er skeptisk til hvem som ringer på så sent på kvelden. Hun lister seg til døren, titter i nøkkelhuller før hun låser opp døren..

«Hei, vi kommer i fra barnevernet og har fått en bekymringsmelding om forholdene i denne boligen», det var som om verden raste rundt henne. Alt ble helt stille. Hun kunne se at munnene beveget seg men hun kunne ikke høre hva de sa, hun var gått inn i en slags transe og var ikke tilstede i samtalen. Uten at hun i det hele tatt rakk å reagere eller å få med seg hva de sa, var nå datteren plassert i armene på den ene betjenten på vei ut i bilen. Hylene og skrikene ble tydeligere for «Anne», hun så frykten i øynene til datteren i det hun ble båret lenger og lenger vekk.

armer.jpg

«Mamma» ropte den lille datteren hysterisk, «Anne» forsøkte febrilsk og rive seg løs fra armene på den ene betjenten. Han var mye større og sterkere enn henne men hennes vilje etter å ta tilbake datteren var sterk, så i et siste forsøk kom hun seg endelig løs og løp det hun orket mot bilen der datteren var plassert. Hun røsket i bil døren, hun slo i vinduet men forsøket på å ta tilbake datteren var forgjeves, bilen rullet sakte av gårde mens «Anne» datt ned på sine knær. Hele bygda kunne høre henne rope hysterisk etter datteren, men i sitt eget hode var alt så fjernt, ikke en lyd bare masse, masse frykt.

Flere kom til for å utforske hva som skjedde, i en liten bygd som dette hvor alle kjente alle var det mange naboer som forsøkte å roe henne ned. «Anne» hylte usammenhengende og fektet vilt med armene, ingen kunne forstå hva hun sa, ingen kunne tolke hva hun mente men at noe forferdelig hadde skjedd var noe alle kunne vite. Hennes mor var tilkalt av den nærmeste naboen som kjente familien godt, så hun fikk til slutt roet ned «Anne» og tatt henne med innendørs for å ta en prat.

Kjære deg Anne, dette har jeg fortalt deg og dette har du visst om i lang, lang tid, skjønner du nå at du må gjøre noe med problemet ditt. «Anne» satt helt stille, hun sa ikke et ord og ikke en ting i verden kunne forklare utrykket hun hadde i ansiktet, etter flere minutter med tomme blikk og taushet kom det endelig et ord fra «Anne». Dette skal jeg faen meg klare, koste hva det koste vil, jeg skal gjøre alt for å vinne ungen min tilbake. Moren som hadde levd et helt liv med tomme løfter fra «Anne» visste ikke helt hva hun skulle tro men hun valgte å være støttende ovenfor sin datter.

rehab.jpg

Bare dager senere var «Anne» på plass inne på institusjonen, flere måneder med hardt arbeid ventet henne. Hun var allikevel sikker på at dette skulle hun klare, for etter å ha vært avhengig av narkotika i over 30 år var det en vanskelig vei hun måtte gå. Men etter å ha sett blikkene til datteren da hun ble hentet og satt inn i bilen, skjedde det noe med «Anne». Det var som om alt annet i verden var uviktig og hun skjønte hvor mye datteren betydde for henne, denne kampen skulle hun kjempe koste hva det koste vil.

Den dag i dag har «Anne» vært rusfri i 2 år, allikevel har hun ennå ikke fått tilbake barnet hun så sårt savner. Hun kjemper daglig en hard kamp med myndigheter og barnevernet om å få datteren tilbake, så langt uten hell. Hun sitter som alltid i den grønne lenestolen, hun tørker en tåre fra sitt kinn før hun sier «Jeg trodde det å slutte med narkotika skulle bli den vanskeligste kampen jeg, men så feil kan man altså ta» Man kan se det på henne at hun er preget av situasjonen hun er i, man kan se at dette er noe som plager henne dag ut og dag inn.

Historien om «Anne» er et godt eksempel på to ting, det ene er at det er mulig å få til alt man ønsker her i livet om ønske er stort nok. Det andre er at barnevernet i Norge fungerer på en god måte når det kommer til å ta tak i ting, for som «Anne» selv forklarer var hun ikke i stand til å ta vare på sin datter på denne tiden.

Alt er mulig her i verden, dersom man ønsker det nok selv

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s