Jævla NAVER!

iii

Tåken ligger tett over Grunerløkka i Oslo denne mandag morgenen, det er helt stille utenfor vinduene i leiligheten. Fremdeles er det stille og rolig i byens gater men om kort tid våkner byen opp og fylles av mennesker som er på vei til sine jobber. Hver dag klokken 0615 har jeg stilt inn vekkerklokken, ikke for å rekke hverken jobb eller andre gjøremål men som en påminnelse om hva jeg en gang hadde. For bare noen måneder siden var jeg selv en del av byens kjas og mas, nå er jeg kun en jævla NAVER! som lever på andres skattepenger.

Livet har tatt en drastisk vending for meg de siste månedene. Fra og være en suksessrik ung mann som hadde alt jeg kunne ønske meg i livet, til og bli en ung mann som ikke helt skjønte meningen med livet. Fra og gå i dress hver dag på t-banen til og bli en som ikke engang turte og bevege meg i nærheten av t-bane stasjonen. Fra og være en som alltid var der for vennene sine om det var noe, til en som ikke lenger svarte mine venners meldinger og telefoner. Ja, livet mitt var så forandret at jeg nesten ikke kjente meg selv igjen, jeg var ikke lenger den unge ambisiøse mannen jeg alltid hadde vært.

view.jpg

På innsiden var jeg ikke lenger den unge ambisiøse Kent, jeg var rett og slett ikke Kent i det hele tatt. Jeg følte meg som en bortkommen mann uten identitet, jeg var så langt nede på denne tiden at jeg ikke engang visste hvem jeg selv var lenger. For mine nærmeste var jeg fremdeles Kent, den gode sønnen, den snille broren og den omsorgsfulle kjæresten, men noe hadde forandret seg også for dem. Jeg var ikke lenger den glade sønnen, den morsomme broren og den kjærlige kjæresten. Jeg var blitt en mørk skygge som kun bar skallet av meg selv.

Noen måneder tidligere hadde jeg blitt rammet av mitt første angstanfall, jeg var rammet av en usynlig sykdom jeg i tillegg valgte å holde hemmelig for mine nærmeste. Jeg hadde blitt slått i bakken av en mørk, mørk sky som kun var ute etter en ting, nemlig det å ødelegge mitt liv og mine ambisjoner. Jeg var maktesløs i kampen mot disse store kreftene, jeg hadde ingenting å forsvare meg med. For første gang i livet hadde jeg godtatt og ha tapt en kamp, for første gang i livet hadde jeg blitt hindret i å nå mine mål og for første gang i livet hadde jeg blitt tvunget i knestående uten mulighet til å komme meg opp igjen.

water.jpg

Mine nærmeste ante at noe var galt da jeg sluttet og ringe og besvare deres meldinger, jeg var rett og slett ikke i stand til å tenke på noen  andre enn meg selv på denne tiden. Den ellers så omsorgsfulle gutten som alltid var der om noen trengte meg, var nå en fortapt sjel som kun levde i et skall innelukket på eget soverom. For mens livet raste videre på utsiden av utgangsdøren, var jeg satt på pause inne i min egen leilighet. Jeg kunne se skallet mitt leve videre ved å ta en titt i speilet, men tankene og sjelen min stod fast i en synke myr, en synke myr det skulle vise seg å bli vanskelig å komme seg ut av.

For når selv mine nærmeste ikke kunne forstå hva som hadde skjedd med den kjære sønnen, broren og kjæresten sin, skjønner jeg det kan være vanskelig for de som ikke kjenner meg å forstå hva som foregikk. Som damen i billettluken på t-banen som alltid smilte og hilste høflig da jeg ankom terminalen, som naboen som jeg alltid hilste på ved postkassestativet nederst i gangen og for den hyggelige tiggeren som alltid satt og smilte, sa hei og ristet med koppen sin da jeg gikk forbi. For disse var det umulig å vite hva som hadde skjedd med den gutten de aldri møtte på lenger.

back.jpg

Hadde jeg flyttet, hadde jeg gått bort eller tenkte de kanskje ikke på at jeg var borte i det hele tatt. Men sannheten var at jeg var fanget i egen leilighet, kidnappet av angsten og angsten for angsten hadde tatt overhånd. Jeg trengte hjelp, hjelp til å ta livet tilbake, hjelp til å fungere i samfunnet igjen og hjelp til livets opphold. For jobbens plikter hadde jeg ikke mulighet til å følge opp slik situasjonen min var nå, jeg var ikke engang i stand til å komme meg til jobben på denne tiden. Dette var årsaken til at jeg til slutt måtte ta det sure steget, steget for å bli en jævla NAVER!

Jeg hadde blitt en som snyltet på skattepengene til arbeiderne i Norge, jeg var blitt en av de late personene som ikke gidder å gjøre et arbeidsslag i samfunnet og jeg var blitt en av de jeg selv hadde satt i en bås og snakket dritt om tidligere. For det er så enkelt å sette disse personene i bås, hvert fall syntes jeg det var veldig enkelt da jeg selv var frisk nok til å jobbe. Den dag i dag ser jeg helt annerledes på det, for meg var det ikke mulig å fungere i arbeidslivet på denne tiden. Jeg var ikke i stand til å tjene penger og min eneste løsning var det å bli en jævla NAVER!

Den dag i dag er jeg tilbake i arbeidslivet og jeg fungerer helt optimalt med det, jeg har tatt livet tilbake og jeg har gravlagt angsten som holdt meg tilbake i livet i flere år. Men en ting har forandret seg siden sist jeg var i jobb, mitt forhold til de som er nødt til å benytte seg av NAV er helt annerledes. Jeg dømmer ikke lenger de som går på NAV, for hva vet vel jeg om denne personen. Personen kan se helt frisk ut på utsiden, men innvendig kan det være en berg og dalbane av følelser som holder en tilbake. Jeg viser dem støtte nå og spør dem om hvordan de har det, for de trenger støtte og de trenger hjelp i denne situasjonen.

Det siste de trenger er å møte fordommer i den situasjonen de er i, det siste man trenger er å bli beskyldt for å snylte på samfunnet og det siste de trenger er å måtte forsvare seg for hvorfor de går på NAV. Hvis dem støtte, for i morgen er det kanskje du som blir rammet og som trenger støtte i den situasjonen du er i, da vil du som meg angre på tidligere uttalelser rundt disse menneskene. For usynlige sykdommer kan ramme oss alle.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s