På andre siden av gardinen

gardina.jpg

På det mørke rommet ligger en mann, en mann som de siste 4 månedene har ligget i akkurat samme stilling, i akkurat samme laken og i akkurat samme sengetøy. Dusjingen er foretatt som en kjapp kattevask i vasken på baderommet og maten er fortært tilbake på det mørke og skitne rommet. Smulene fra knekkebrød og brødskiver kiler meg på ryggen der jeg ligger å forsøker å få tukt på de vonde tankene..

I et halvt år har jeg forsøkt å fungere i arbeidslivet, i det sosiale og i hjemmet, men jeg må innse at denne kampen er for tung å kjempe sammen med alt annet press i hverdagen. Jeg har ikke vist meg offentlig nå på 6 måneder, meldinger og telefoner har til stadighet tikket inn på telefonen. Men telefonen er snudd opp ned og ligger på lydløs, akkurat som meg selv et liv helt snudd på hodet og jeg har satt meg selv på lydløs for å stenge meg ute fra samfunnet.

bakgardinen.jpg

Utenfor vinduet går livet sin vante gang, man kan høre barnehager på tur i parkene, man kan høre sirenene fra ambulansen ule av sted til nok et oppdrag og man kan høre vannet bruse av sted i akerselven mens den lever sitt eget liv. Midt oppi dette ligger jeg på et rom i sentrum og kjemper min tøffeste kamp, bare metere unna livet men allikevel så langt ifra livet som jeg noen gang har vært. Jeg er i ferd med å gi opp må..

Livet gir ikke lenger noen mening, livet er bare vondt og alle tankene så mørke, tankene om at det er verdt å leve dette livet har slått meg. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg i en periode ikke så verdien i å leve dette livet. Kanskje skulle det være akkurat disse tankene som reddet meg fra å ta mitt eget liv til slutt, for i prossesen om hvordan dette skulle gjøres og hvordan dette skulle håndteres kom tankene om hvordan mine nærmeste ville reagere.

Jeg visste at alle kom til å ta dette tungt, i en familie der mesteparten av mine kjære har gått bort så alt for tidlig skulle jeg nå øke denne prosenten ved å ende mitt eget liv. Jeg skjønte til slutt at jeg måtte informere mine nærmeste om problemet før jeg kunne stride til verket. Jeg visste hva alle kom til å si, nettopp det at dette kom til å bli bedre og at jeg ikke måtte finne på å gjøre dette. Nettopp det at jeg visste hva de kom til å si, fikk meg nok også til å utsette det litt til dette med å si ifra.

bakgardina1.jpg

Heldigvis sitter jeg her i dag, med to flotte stebarn, en fantastisk kjæreste og mange mennesker som setter pris på meg, jeg har det så mye bedre nå enn hva jeg kan huske å ha hatt i hele mitt liv. Fra et liv bak lukkede gardiner og et teppe hengende over gardinstangen igjen bare for å sikre at ikke noe lys kom inn på rommet, til et liv med masse lys, glede og kjærlighet. Forandringen har vært stor og positiv, men det får meg allikevel til å tenke.

Aldri før har jeg sett mer på andre folks vaner når det kommer til vinduer i hjemmet, du har de som har det helt åpent, du har de med flotte gardiner som gir det perfekte dagslyset en fin farge inn i stuen og du har de som meg som har alt tildekket. Før tenkte jeg aldri på dette, men denne opplevelsen har gitt meg en frykt og redsel for hva som befinner seg bak de lukkede gardinene. For man vet ikke hva som befinner seg på andre siden av gardinen.

Vis omsorg og kjærlighet for dine nærmeste, ta farvel med dine nærmeste som om det skulle være siste gang dere så hverandre, for du vet aldri når siste gangen du kan møte dine nærmeste er. Mange kjemper en dødskamp i stillhet og nå er det vi som samfunn som kan endre dette.

Del gjerne om du er for en endring av samfunnet der usynlige sykdommer blir mer akseptert og godtatt en hva det er i dag.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s