Masken..

kent

I flere måneder har jeg tatt den samme trikken, gått den samme veien til og fra jobb og jeg har handlet på den samme butikken hver dag etter jobb. Hver dag møter jeg på de samme menneskene, menneskene som på samme måte som meg stresser seg frem og tilbake til jobb i en travel hverdag. Hver dag møter jeg smilene fra de andre menneskene i Oslo by, hver dag smiler jeg tilbake selv om jeg egentlig gråter innvendig.

For man vil ikke vise andre at man er svak, men vil ikke vise andre at man ikke har kontroll og man vil definitivt ikke plage andre med sine problemer. Da angsten stod på som verst møtte jeg igjen en gammel skolekamerat i byen, han var nyutdannet og hadde nettopp fått seg ny jobb. Han spurte meg hvordan det gikk med meg, jeg fortalte han som jeg gjorde til alle andre at jeg hadde det helt fint men at det var mye stress på jobben om dagen.

tre

Mens vi stod der å pratet fortalte han meg at han hadde hatt en tøff periode i livet, han hadde møtt veggen under stressende studier og hadde kjempet en knall hard kamp for å klare og fullføre utdannelsen. Han fortalte videre hvor tøft det hadde vært og hvor mye støtte han hadde fått fra de rundt seg i denne tøffe perioden, selv etter å ha hørt den tøffe historien hans var det kun fire ord som hadde satt seg i hodet mitt.

«Du ser godt ut» sa han i en bi-setning som et kompliment på at han syntes jeg så frisk og sunn ut for tiden, jeg takket og sa jeg følte meg veldig fin ut om dagen. På innsiden gråt jeg mine bitre tårer, jeg hadde så lyst til å fortelle han at jeg slet med akkurat det samme på nåværende tidspunkt og faktisk akkurat da vi stod der og pratet. Jeg unngikk og fortelle han det da jeg så på det som det enkleste der og da, sett i ettertid er jeg ikke sikker på at det var det rette valget.

For de siste månedene hadde jeg tatt på meg en maske hver dag jeg gikk på jobb, jeg smilte til alle jeg møtte på t-banen og trikken, jeg smilte til kolleger og jeg hadde som vanlig en god vits på lur som skapte latter i kantinen. På utsiden var jeg akkurat som jeg alltid hadde vært, men på innsiden var det grått, mørkt og tåkete. Jeg gikk rundt som en skygge av meg selv, en skygge som forsøkte å presse ut det siste jeg hadde av energi til å ikke vise min svakhet.

kjør

Jeg var langt nede, jeg gikk på en skikkelig smell men spørsmålet er om ikke dette kunne vært unngått om jeg turte å være ærlig med hvordan jeg følte meg. Jeg hadde i lengre tid følt meg trøtt og sliten, men ordet depresjon hadde jeg ikke engang i mine tanker. Depresjon var jo forbeholdt de svake i samfunnet, de late som ikke gadd og jobbe og de som ikke hadde kontroll på eget liv, jeg som frisk og sunn ungdom med en god jobb kunne vel ikke være depremert?

Men depresjon er selvsagt ikke forbeholdt noen mennesker her i livet, alle kan rammes og det kan ramme en hardt. Om du er fattig, rik, føler deg mislykket eller er vellykket er du i akkurat samme risiko gruppe. For depresjonen og angsten kjenner ikke sine grenser, den angriper deg når du minst aner det og på en brutal måte som overhode mulig.

Så neste gang du møter på en gammel klassekamerat eller venninne eller et familie medlem du ser så alt for skjeldent, husk å spør hvordan de har det for kanskje er de som meg å ikke tørr å si noe om det. Men det viktigste er at det kan være en vekker slik det var for meg i denne situasjonen.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s