Tegningen.. som endret alt!

19113128_796715233829125_1107741701_n

Jeg satt meg ned på den lille stolen midt i rommet, foran meg på bordet lå tegningen jeg selv hadde tegnet i en viss hypnose. Når jeg satt meg ned for å tolke tegningen kjente jeg en frykt i kroppen, hjertet mitt slo raskere og jeg kjente svetten presse seg på i pannen. Alt rundt meg var helt mørkt og alt som skjedde rundt meg var helt uviktig, jeg ble helt oppslukt i denne tegningen og det var som om livet mitt fikk en mening. Alle fryktene og tankene jeg hadde slitt med den siste tiden var tegnet ned og lyste i mot meg som et bilde.

Jeg følte meg nesten litt død der jeg satt og så på en tegning jeg ikke hadde noe forhold til bare minutter før, alt var snudd på hodet nå og for første gang på lang tid kunne jeg se roten til problemet. For når man sliter med angst og depresjoner er det ofte at man våkner midt på natten i et slags anfall, man gisper etter luft mens man spreller med kroppen for å forsikre seg selv at man er i livet. Men det var først nå jeg kunne se sammenhengen mellom tegningen og meg.

redd

Jeg hadde tegnet meg selv liggende i en seng, min største frykt i livet var tegnet med store mørke og svarte felter. Munnen min var åpen og det kunne tydes som om det var en person som ropte etter hjelp, hjertet mitt hadde et stort sår hvor de mørke flekkene nesten hadde tegnet hull i arket. Jeg hadde en angst for dette å dø tidlig på denne tiden, da hele min familie har gått bort tidlig av hovedsakelig hjerteproblemer var dette med hjertesvikt noe jeg virkelig fryktet.

Rundt meg var det dette merkelige lyset jeg ofte drømte om på natten, en slags sol som begynte med en veldig mørk kjerne etterfulgt av et slags sollys med veldig markert rød og gulfarge. Ytterst i dette hullet jeg drømte om at jeg falt i var det igjen disse mørke flekkene, jeg hadde rett og slett tegnet min egen frykt og egne mareritt helt uten å selv ha vært til stede under tegningen. Jeg hadde tegnet det som hadde satt meg ut av spill det siste året, frykten som hadde fått meg til å nesten gi opp.

hulen

Det var en skremmende opplevelse at min hjerne og kropp hadde tegnet dette uten at jeg selv visste hva jeg tegnet, jeg måtte klype meg i armen for å dobbeltsjekke at dette ikke var nok et forferdelig mareritt. Men det var ikke et nytt mareritt, det var så fryktelig ekte og utrolig skremmende. Jeg reiste meg opp for å samle meg litt og gå ut å trekke litt luft, dette var en påkjenning jeg ikke hadde sett for meg eller hadde forberedt meg på.

Når jeg etter noen minutter igjen entret rommet jeg hadde sittet å tegnet i skjedde det noe utrolig merkelig, rommet føltes ikke lenger så mørkt og vinduene jeg tidligere så på som små og smale var ikke lenger det. Vinduene hadde en vanlig størrelse og dagslyset skinte inn mellom de hvite gardinene, jeg følte meg litt lettere, som om styggen på ryggen endelig hadde forlatt sitt rede. Det ble en kveld med mange tanker og refleksjoner på det jeg nettopp hadde opplevd, men håpet var kommet tilbake.

Den første natten etter denne seansen var forferdelig, jeg våknet minst en gang i timen av den samme drømmen jeg hadde gjort i over et år nå, jeg kaldsvettet og var fryktelig redd hver gang jeg skvatt til i et nytt anfall. Siden denne natten har jeg aldri hatt disse vonde marerittene igjen, jeg har ikke våknet på natten i frykt og med våte laken etter kaldsvettingen.

Jeg var fremdeles ikke helt frisk men det som hadde tynget meg det siste året var forlatt kroppen, jeg hadde fått satt ord på mine følelser og tanker ved hjelp av en tegning.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s