Den store leteaksjonen

leteaksjonen

Plutselig stod jeg der med hele nabolagets unger rundt meg, i mellom oss fløy det en ball som alle iherdig forsøkte å være første mann til å rekke. Hylene og skrikene som fylte lekeplassens fotballbane skjærte i ørene mine men jeg var fast bestemt på å rekke den ballen først. I det jeg mottok ballen å bare skulle kline den i målet bak meg slo det meg «Hvor i all verden er det blitt av yngstemannen i huset? Dette ble starten på en leteaksjon jeg sent vil glemme.

For når du mister et barn som for det første ikke er ditt eget barn og for det andre var det barnet jeg skulle ha ansvar for da kjenner man det litt på pulsen når du har mistet det av synet. Jeg droppet hele skuddet på mål å satte i gang å lete etter yngstemannen i huset. Det var mange barn på lekeplassen så jeg startet med å kikke rundt meg et par ganger, men måtte skuffet innse at han ikke var der lengre.

Sykkelen som han så pent hadde satt fra seg ved gjerdet med støtten på stod ikke lenger ved gjerdet, jeg gikk forvirret rundt i nabolaget mens jeg ropte på han i et panisk forsøk på å få svar. Jeg gikk litt raskere og ropte litt høyere og jeg kjente på hjertet at det slo raskere enn noen gang, hvor var det blitt av yngstemannen i huset? Jeg spurte naboer og jeg spurte andre barn jeg så i gaten om de hadde sett han, men det var ingen som hadde sett snurten av han.

leter

Jeg kviet meg litt for å gå hjem og fortelle dette til moren hans at jeg finner ikke gutten din, jeg visste jeg var blitt litt for ivrig på fotballbanen og at jeg hadde glemt å følge helt med på hva han drev med på lekeplassen. Jeg tok mot til meg å gikk de 10 meterne fra lekeplassen og hjem, litt omtåket og stresset over situasjonen snublet jeg meg opp trappen og gikk inn døren. Litt stresset og skjelven i stemmen ropte jeg nærmest ut «Har du sett Timmern?»

«Ja han sitter oppe på do han» svarte hun like rolig. Jeg kjente pulsen og hjertet roet seg ned men samtidig visste jeg at jeg ikke hadde gjort en god nok jobb på å passe på han. Moren i huset så rart bort på meg å spurte hvorfor jeg var så stresset, jeg svarte at jeg hadde løpt rundt i nabolaget å lett etter han i lengre tid. Da så hun enda dummere bort på meg før hun sa «Jeg var jo borte å hentet hn fordi det nærmet seg leggetid»

Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg som en dårlig stefar etter denne situasjonen, men det skal sies at han får lov til å ta denne turen til lekeplassen på egenhånd til en hver tid uten at noen voksne er med han. Så når jeg ser tilbake på det  er jeg faktisk litt stolt da jeg faktisk var hele nabolagets  barnevakt.

under

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s