Jeg føler meg livredd

kent.jpg

Jeg er nødt til å være helt ærlig med dere, jeg føler meg nemlig livredd for å bli pappa. Ikke fordi jeg gruer meg til våkenetter, ikke fordi jeg gruer meg til gråt og ikke fordi jeg ikke tror jeg kommer til å takle selve papparollen. Det jeg er livredd for er det at jeg nå blir utfordret på mine rutiner, mine rutiner som har gjort at jeg klarer å leve et tilnærmet normalt liv med angst og depresjoner. Jeg er rett og slett livredd for et tilbakefall, et tilbakefall som gjør at jeg ikke er i stand til å ta vare på mitt eget barn..

Jeg fikk kjenne på kroppen hva det ville si å ha angst i ung alder, mitt første angstanfall kom etter en overnatting hos en god venn av meg. Jeg hadde ikke spist frokost da kroppen min startet å reagere, jeg falt sammen med pustevansker og en intens følelse av at jeg skulle svime av. Etter denne opplevelsen har det å spise frokost vært en viktig del av min hverdag, jeg har faktisk så sterke følelser rundt dette at jeg til og med må ha frokost før jeg lufter hunden min om morgenen. Jeg blir redd og frykter tilbakefall så fort jeg ikke får i meg frokost, det samme gjelder i forbindelse med søvn.

kent

For da angsten var på sitt verste var jeg helt ute av min normale døgnrytme, det kunne gå dager før jeg klarte å sove noen få timer. Jeg fryktet søvnen og jeg fryktet det at jeg aldri kom til å våkne igjen, jeg bygget opp en stor frykt for dette med søvn generelt. Dette var en av de tingene jeg måtte endre på da jeg skulle komme meg ut og vekk fra angsten, etter dette har søvn vært utrolig viktig for meg og jeg kan få tendenser til hjertebank dersom jeg ikke kommer meg i seng til riktig tid. Jeg er blitt avhengig av mine timer med søvn og er opptatt av både leggetider og når jeg kommer meg opp igjen om morgenen.

Den tredje frykten jeg tenker veldig på rundt dette å få barn er min tilstedeværelse, jeg kan til tider oppleve følelsen av hyperventilering og en frykt for å svime av. I disse periodene trives jeg best for meg selv og de vonde tankene gir seg ikke før jeg har fått kommet helt for meg selv og roet meg ned. Derfor er jeg livredd for å være alene med barnet som er skjørt og lite, hva om jeg får et anfall og hva om jeg besvimer. Det er så mye jeg frykter ved å bli pappa men samtidig er det så mye jeg gleder meg til og ser frem til.

Jeg har hatt mange gode år nå, jeg har levd flere år uten at angsten har klart å sette meg ut av spill. Jeg føler meg klar for oppgaven og bli far og jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å takle det godt, allikevel er det en viss frykt og redsel rundt det å bli pappa. Jeg skal jo bli et forbilde, jeg skal være voksen personen og jeg skal gi barnet mitt trygghet, da forutsetter det at jeg klarer å ta vare på meg selv først og fremt. Jeg er livredd men klar for oppgaven og jeg frykter det verste men føler meg forberedt.

under

Mitt første møtet med barna

søte

Så var altså tiden kommet til dette meget spesielle møtet med barna til min store kjærlighet, jeg husker det var litt som da jeg dro på min andre date med denne jenta jeg var blitt så forelsket i. Jeg pyntet meg litt ekstra på håret, jeg tok på litt ekstra parfyme og jeg prøvde et par ekstra bukser denne dagen. Det var en veldig merkelig følelse og ordne seg som om det var en date, for det var jo bare barn jeg skulle møte denne dagen. Allikevel var jeg minst like opptatt av å fremstå som en ordentlig kar fremfor disse barna.

Også bilturen til Sandefjord denne dagen ble veldig lik den jeg hadde på vår andre date, det eneste som var forskjellen var at snøen nå hadde ligget en stund men bortsett fra dette var det like kaldt og jeg var like nervøs. Jeg husker godt da jeg kom frem og parkerte bilen, jeg gikk mine nervøse skritt fra bilen og opp mot inngangspartiet. Da jeg gjorde de siste forberedelsene og tok et siste dypt pust før jeg skulle banke på merket jeg noe i sidesynet mitt. For midt i mine forberedelser hang begge barna i vinduet og bare ventet på å få åpne døren for meg.

kidsa

Døren åpnet seg til slutt og der stod de, to små barn som jeg før bare hadde sett på bilder. Man gjør seg gjerne noen inntrykk ut fra bildene og ofte stemmer ikke disse overhodet, denne gang hadde jeg faktisk truffet veldig godt. Datteren var pratsom frempå og ikke nervøs i det hele tatt, sønnen var litt mer tilbakeholden og lå på gulvet og spilte på en pc under et bord. Heldigvis var de som barn flest, de lekte og holdt på med sine ting, så jeg slapp å imponere og prate så mye denne første gangen. Alt gikk som smurt frem til de skulle legge seg, da skjedde det alle foreldre har mareritt om.

For plutselig hører vi hylene fra andre etasje, det var som om de hadde sett et spøkelse. Vi begge skvatt til nede men det var moren som løp opp, aldri siden har hun vært så raskt oppe denne trappen. Der var synet som møtte henne både skremmende og forferdelig, sønnen i huset hadde funnet det for godt å klippe av seg hele luggen. Så der mor og sønn i månedsvis hadde spart til å ha håret i strikk var det nå bare et par hårstrå igjen, så ja man kan si første møtet med barna bydde på både de gode og vonde tingene med barn.

under

Tomme rammer på veggen..

kent.jpg

Jeg har mistet alt og jeg er langt ifra den ekte meg, jeg vandrer rundt i et perfekt skall men på innsiden er jeg fremdeles den defekte meg. Jeg var blitt redd for verden og fryktet alt som måtte komme, det nærmeste jeg kom en samtale var med stemmene inne i hodet. Jeg fikk ikke svarene jeg ønsket meg og tankene var tomme, jeg var livredd for verden og jeg gjemte meg på rommet. Jeg hadde mistet meg selv på ferden mot det perfekte, på veien i livet har jeg ofte stoppet opp og følt jeg har gått forbi meg selv. Jeg snur meg rundt men veien er tung til og med når jeg rygger, for sjelen min har forlatt kroppen og gjemmer seg bak mørke skygger.

Det er slik mitt liv er blitt, jeg prøver å lete etter spor men akkurat nå er jeg så langt unna omverdenen at jeg ikke engang finner veien hjem til der jeg bor. Jeg er lei av å tråkke tilbake i mine spor, det minner meg om det jeg hadde og hva jeg har mistet. Engang var jeg fetter, en gang var jeg bror men nå er jeg kun en sjel som vandrer rundt i verden på jakt etter stedet der djevelen bor. Som et spøkelse vandrer jeg rundt uten begreper om livet, jeg kan være våken i 80 timer uten at kroppen reagerer på dette. Jeg er redd for søvnen, jeg er redd for livet og jeg ber folk beskytte meg mot det trygge for jeg har ikke lenger lyst til å være her.

rammer

Jeg har tomme rammer på veggen, jeg føler minnene lyver og om natten er jeg besatt av demoner som er våkne akkurat som tyver. Jeg har skrevet ned alle de vonde tankene, jeg har videreformidlet mine samtaler i eget hodet og jeg har pakket det ned i eske jeg vil åpne når jeg banker på døren hos djevelen. Jeg er besatt av demoner, mine tanker er absurde, det finnes ikke en gud her i verden som vil ta imot et slikt menneske. Jeg var våken så lenge en gang at jeg følte at jeg svevde, jeg trodde min tur var kommet da jeg svevde i himmelen og ikke følte jeg levde. Som alle andre ting her i livet var det kun en drøm, jeg mistet kontakten med himmelen og gikk i bakken med et smell.

Øynene er blanke, som arkene var før jeg startet å skrive ned mine følelser, øynene er fylte med tårer, akkurat som havet jeg ved flere anledninger har vurdert å drukne i og jeg er tankefull i en verden der jeg er helt alene om mine tanker. Verden er fylt av tankene jeg forsøker å kvitte meg med, verden er fylt med ondskap jeg er blitt vant til håndteres med og verden er fylt av frykten jeg daglig ser i speilet. For mitt speilbildet er like perfekt, speilbildet er det perfekte skall og et speilbildet som minner meg på alt jeg har mistet her i verden.

Jeg våkner opp hver morgen og føler meg redd, jeg har en fryktelig smak i munnen og det føles som et fengsel selv om leiligheten ser mer ut som et hotell. Kroppen nekter å roe seg ned, jeg kjenner frykten tar helt over og jeg teller rolig fra en til ti men det er ingenting som hjelper. Jeg drasser skjelletten fra rommet og til badet, bare for å vinke farvel til livet og si ha det. For jeg hyperventilerer, jeg sliter med å holde meg på bena men speilbildet på veggen forteller meg at jeg er frisk som alle de andre her i verden. Jeg kan se frisk ut men jeg er ensom og har ingen venner, når jeg virkelig trenger det har jeg ingen til å holde meg i hånden.

under

Mitt liv som ensom!

kent

På butikker er jeg som alle andre, på treningssenteret er jeg som alle andre og på jobben er jeg som alle andre. Jeg skiller meg ikke ut i mengden når det kommer til klesstil, jeg skiller meg ikke ut i mengden når det kommer til væremåte og jeg skiller meg definitivt ikke ut i mengden når det kommer til å vise omsorg ovenfor andre mennesker. Jeg har alltid et godt humør når jeg beveger meg ute og jeg møter alltid andre mennesker med et smil men så fort jeg kommer hjem er det tilbake til ensomheten og mitt liv i stillhet.

Utad virker jeg nok som en sosial kar, med pene klær og en god jobb, sannheten er allikevel en helt annen enn nettopp det. De siste 3 månedene har jeg gått sykemeldt og i like mange måneder har jeg sittet alene i min leilighet. Telefonen har vært helt stille og ikke en eneste bekjent har tatt kontakt for å finne på noe. Frykten for å kontakte dem er også for stor da jeg ikke ønsker å trenge meg på dem, det verste jeg kan tenke meg er at de sier ja til å finne på noe bare for de at de føler at de må.

tanker

Det hele startet da jeg sommeren 2009 tok steget å flyttet til Oslo, alle mine venner fra videregående hadde flyttet ut av byen og jeg følte en trang til å selv komme meg vekk. Valget falt til slutt på Oslo, der bodde et par av mine venner og jeg så på dette som det tryggeste valget. Alt gikk derimot ikke etter planen og etter kort tid flyttet alle mine venner tilbake til Sandefjord, dermed var jeg nå helt alene i hovedstaden med en helt ny innkjøpt leilighet jeg ikke bare kunne flytte ifra.

Det nærmeste jeg kom venner på denne tiden var mine kolleger i firmaet jeg jobbet, så fort klokken bikket 1600 var det som om en tomhet fylte hele kroppen min med negative tanker. Jeg visste utrolig godt hva som ventet meg da jeg kom meg hjem igjen, det var timer med vonde tanker og en ensomhet som stadig tok større og større overtak over mitt liv. Det beste jeg visste på denne tiden var overtid på jobben, da visste jeg at jeg i hvert fall fikk noen timer mindre med ensomhet.

flower.jpg

Jeg har gjennom hele barndommen levd et veldig sosialt liv, det var alltid min trampoline som var fylt opp av glade barn, det var alltid jeg som hadde venner på overnatting og det var alltid jeg som stilte kjellerstuen til disposisjon da vi sammen skulle se film. På et tidspunkt ble det derimot slutt på dette, jeg var plutselig helt alene i hele verden og jeg turte ikke fortelle mine bekjente eller familie om dette. Den enkle grunnen til dette var at jeg syntes det var flaut, derfor tiet jeg om dette i stedet for.

Dette er hovedgrunnen til at jeg nå velger å gå ut med denne historien, det er nemlig så viktig at folk som sliter med ensomhet kan være åpne om dette. Åpenhet er veien tilbake til et sosialt liv og åpenheten åpner flere muligheter for folk som er ensomme. Kanskje møter man forståelse og støtte fra folk som sliter med det samme, kanskje vekkes gamle vennskap til liv og uansett hvordan man ser på det er et liv som ensom lettere å takle med åpenheten rundt dette.

under

Hold deg unna barnet mitt..

mod.jpg

Hold deg borte fra barnet mitt du ondskapsfulle besteforelder, du har ingen myndighet til å forgifte mitt barn på denne måten. Jeg skjønner at du kun er ute etter å imponere og bli godt likt, dette funker dessverre ikke på mitt barn. Min lille datter skal ikke være i nærkontakt med godteri før hun selv vet hva dette er, så om du har skumle planer om å komme hit med sjokolader og andre godsaker kan du holde deg langt unna mitt hjem og min datter.

Det er ingen hemmelighet at besteforeldre er glade i å skjemme bort sine barnebarn, med is, kake og sjokolade har du så godt som skaffet deg helte status hos barnet. Uansett hvor mye det frister å gi barnet mitt sjokolade, uansett hvor mye du har lyst til å gi henne litt is på sommeren og uansett hvor mye du har lyst til å ta med en liten kake er det helt uaktuelt at dere forer min datter med dette. Jeg har en veldig sterk mening rundt dette med barn og godteri, det er det at barnet har ikke godt av det hun ikke vet hva er for noe.

Gjennom hele livet som følger får man i seg alt for mye sukker, derfor er jeg veldig opptatt av at mitt barn ikke skal introduseres for dette før hun skjønner hva det er som smaker så godt. Derfor vil jeg ha strenge regler ovenfor spesielt besteforeldrene, da disse er best kjent for å hamstre inn godteri til barnebarna sine. Det er nok optimistisk og tro at jeg skal få til dette, for så fort de er barnevakt så kommer sjokoladen på bordet og isen opp av fryseren men jeg skal gi det er godt forsøk allikevel 😊

under

Rar smak på kaffen

k.jpg

Nå som jeg endelig har blitt voksen og lært meg til å drikke kaffe, da er det blitt det første jeg gjør hver morgen og nesten det siste jeg gjør hver eneste kveld. Jeg våknet i går med en følelse av at helgen nærmet seg med stormskritt, litt trøtt i trynet stablet jeg meg ned trappen og satt i gang kaffemaskinen. Bare sekunder senere stod den klar, rykende fersk kaffe som bare ventet på å få vekke opp en trøtt ste pappa blogger. Da kaffen traff tungen kjente jeg med en gang at noe ikke var som det skulle, jeg spyttet kaffen opp langs kjøkken benken før jeg brakk meg en del ganger.

maskin.jpg

Grunnen til dette er at vi nettopp har fått sponset en fantastisk melkemaskin fra Mimmis.no, maskinen som på 1-2-3 lager ferdig temperert melk i akkurat riktig mengde. Så da jeg i halv søvne skrudde på det jeg trodde var kaffemaskinen, var det i realiteten melkemaskinen som ble satt i produksjon. Den var herlig temperert, det var akkurat passe til å fylle opp min kopp men smaken kan jeg ikke si svarte til mine forventninger. Det jeg derimot satt veldig pris på var tempoet den leverte melken i, jeg tror jeg kommer til å glede meg til våkenetter fremover bare for å få bruke denne maskinen.

For fra barnet starter å gråte kan jeg ha ferdig temperert melk i perfekt mengde klart på 30 sekunder, fremfor å måtte frem med kjeller å starte oppkokingen. Kjenner jeg meg selv godt nok, koker det nok godt i toppen min allerede med en grinete unge på armen klokken 0245 på natten. Kaffen derimot den kommer jeg til å fortsette å lage med kaffemaskinen, til det var ikke Baby Brezza det beste alternativet.

under

Promper du foran kjæresten din?

promp

Jeg er den første til å innrømme at jeg kan være litt fisefin, for meg er det nemlig helt uaktuelt å prompe foran kjæresten min. Det er ikke det at jeg er ukomfortabel rundt min kjæreste, det er mer det at jeg rett og slett syntes det er veldig upassende. For meg er dette direkte ødeleggende for mine romantiske følelser for min kjæreste, i vårt hjem skal duften av duftlys og friske blomster være i fokus og ikke eimen av promp som siver rundt i rommet.

Min kjæreste har et helt annet syn på dette, hun kommer fra et forhold der forgiftede gasser kunne flyte rundt i rommet. For henne er det helt naturlig å slippe seg løs men av hensyn til mitt syn på dette har hun latt dette bli innenfor toalettets fire vegger. Det er nok sikkert mer naturlig med bæsj, tiss og promp for henne som har to små barn, barn er nok ikke så nøye på dette og det kan jeg skrive under på ettersom jeg nå har bodd med dem en god periode.

Folk sier det er det mest naturlige i hele verden og at alle gjør dette, men nei det er ikke alle som gjør dette. Jeg for eksempel gjør ikke dette, for meg er ikke dette det mest naturlige i verden. Jeg kan dele mye med min kjæreste men visse ting ønsker jeg å holde for meg selv. Da er promping en av disse tingene.

Promper du foran kjæresten din?

under

Fra kleinhet til guttekveld..

kont.jpg

Jeg husker fortsatt lysene lyste opp kjøkkenet i det han svinget inn gårdsplassen, jeg husker fortsatt skrittene som beveget seg i gårdsplassen og jeg husker fortsatt da det tok i dørklinket og at skyggen hans nærmet seg stuen. Det var ikke lenger noen utvei, jeg kunne selvfølgelig rømme ut fra verandadøren men det ville ikke satt meg i et veldig godt lys. Jeg ble derimot værende og jeg fikk til slutt unnagjort det kleine første møtet med min største kjærlighet sin eks kjæreste, hvordan kvelden skulle ende var det nok ingen av oss som hadde sett for oss.

For hennes eks kjæreste visste seg og være en fantastisk hyggelig gutt, han var som meg veldig glad i å prate og han var ikke minst like glad i øl som det jeg var. Tilfeldighetene skulle ha det til at han faktisk brygget sitt eget øl i kjelleren i huset, dermed var det bare å åpne baren og starte øl smakingen. Ølen var god og jeg tror vi drakk en 7-8 øl hver denne kvelden, praten satt selvfølgelig løst og det samme gjorde latteren. Til slutt var det faktisk så ille at min store kjærlighet måtte rive oss i fra hverandre, hun tok tak i eks kjæresten og nærmest førte han ut døren.

øl.jpg

Da var riktignok klokken blitt 0100 om natten så det var kanskje på tide og avslutte, det hele avsluttet med at han ga meg sin tillatelse til å møte barna hans. Dermed gikk resten av kvelden til å planlegge det første møtet, min store kjærlighet foreslo at vi like godt kunne gjøre det dagen etter. Jeg kjente hårene reiste seg på ryggen og jeg kjente at nervene steg en hel del, for i dette møtet kunne jeg ikke bruke øl som hjelpemiddel. Her måtte jeg stå på helt egne ben og jeg måtte imponere, det hjelper ikke om moren og faren deres liker meg, det viktigste er at barna og jeg kommer godt overens.

Dermed ble det en lang kveld med mange tanker, jeg husker jeg slet litt med å sove denne natten men jeg sovnet til slutt. Det hadde gått utrolig fort fra avisning til det å faktisk møte hennes barn, jeg tror ikke noen av oss egentlig tenkte på at dette hadde gått fort for dette føltes så riktig. Allikevel var det et hinder til på veien før vi kunne kalle oss et par, nemlig det å fullføre dette møtet med barna..

under

Pågripelsen av Paradise Hotel deltageren!

kk.jpg

Etter helgens forbrytelse var hverdagen kommet for meg og den tidligere Paradise Hotel deltageren, i en sal midt i sentrum under en teaterforestilling var det derimot slutten for den så langt vellykkede flukt fra politiet. Midt under Annie forestillingen slås lysene av i salen, vi kan høre at dørene knirker og at dørene i salen lukkes opp bak oss. Inn døren kommer to mørkkledde menn med tunge skritt fremover i salen, for hvert skritt som tas kan jeg kjenne på kroppen at de nærmer seg meg. Jeg kjenner hårene reiser seg på ryggen da to fingre prikker meg på skulderen..

«Kan du bli med meg» sier den myndige stemmen, jeg tørr ikke annet enn å reise meg å bli med. Da jeg reiser meg kan jeg se den tidligere Paradise Hotel deltageren står nederst i gangen, først da kobler je tyveriet med pågripelsen. I utgangspunktet hadde jeg ikke en tanke om det vi hadde foretatt oss i helgen, jeg ble derimot fort minnet på dette nå. Alle blikkene i salen var rettet mot oss, måpende ungdommer lurte på hva som nå hadde skjedd da vi rolig ble fulgt ut av lokalene i sentrum.

kent1.jpg

Etter å ha kommet oss ut i politibilen og videre inn på et avhørsrom ventet timer med avhør av meg og denne tidligere Paradise Hotel deltageren. Vi hadde ikke fått mulighet til å kommunisere sammen i denne perioden og jeg fant kjapt ut at sannheten var det eneste rette i denne saken, jeg la alle kortene på bordet og jeg fikk kjapt beskjed om at min tid i avhørsrommet var over. Jeg kunne reise hjem igjen og jeg husker enda hvor mye jeg gruet meg til å komme hjem, mine foreldre var informert og jeg var ikke veldig høy i hatten da jeg forsiktig tittet inn døren og sa hallo.

Den verste straffen vi fikk i denne saken var nok det øyeblikket våre foreldre sa at de var skuffet, for fra politiets side slapp vi relativt enkelt unna. Det ble med en advarsel og at vi måtte betale tilbake pengene, allikevel fikk denne hendelsen meg til å forstå virkeligheten og alvoret i denne saken. Siden den gang har jeg aldri gjort noe kriminelt igjen og takk gud for det, for denne situasjonen satt virkelig en støkk i meg. Den tidligere Paradise Hotel deltageren har nok heller aldri gjort noe lignende, så jeg tror vi begge fikk oss en lærepenge der.

Denne deltageren var med på Paradise Hotel for noen år siden og var toneangivende gjennom store deler av sesongen. Jeg kan dessverre ikke røpe navnet her og nå da dette vil gå ut over denne personens privtliv og interesser. 

under

 

Alvorspraten..

kiss.jpg

Jeg var blitt veldig forelsket i denne jenta, jeg hadde fått ekte følelser for denne jenta og jeg håpet virkelig at vi endelig kunne bli noe mer. Jeg var allikevel veldig nervøs før denne alvorspraten om hun nok en gang hadde fått kalde føtter eller om hun denne gang hadde de samme følelsene som jeg satt inne med. Det var ikke en alvorsprat i den forstand at vi satt på hver vår side av bordet med en stor lampe som lyste opp bordet, vi satt behagelig ved siden av hverandre i sofaen og pratet ut om akkurat det vi følte der og da. Det vi til slutt kom frem til gjorde meg redd, stresset og usikker..

For det visste seg at hun akkurat som meg hadde fått de samme følelsene, vi var veldig klare for og tydelige på at dette kunne bli noe veldig spesielt. Forståelig nok var hun veldig opptatt av å finne ut hvordan jeg fungerte med barna hennes, derfor avtalte vi at vi skulle holde oss til å være veldig gode venner en stund til slik at jeg fikk møtt barna hennes. Jeg var selvfølgelig veldig giret og glad for løsningen vi hadde kommet opp med denne dagen, samtidig var jeg litt redd, litt stresset og litt usikker på dette med å møte hennes barn.

rips.jpg

Ikke fordi jeg ikke ønsket å knytte meg til hennes barn, det var mer fordi jeg aldri før hadde forholdt meg til barn i det hele tatt. Plutselig skulle jeg bli voksen, plutselig skulle jeg kjenne på det ansvaret og plutselig måtte jeg være et forbilde for barna. Jeg tok denne muligheten veldig seriøst og jeg forberedte meg på alle mulige møter før jeg skulle møte barna. Jeg ville at barna skulle like meg og jeg ønsket selvfølgelig at kjærligheten i mitt liv skulle se at dette var en rolle jeg taklet veldig godt.

Det var bare en ørliten ting som stod i mellom meg og møte med barna, faren til ungene måtte selvfølgelig få møte meg først så han visste hvem barna hans muligens skulle omgås om en stund. Så etter en kjapp telefon samtale visste det seg at han var på vei før jeg rakk og blunke, jeg tror aldri jeg har følt meg så klein og nervøs på en gang. Jeg husker godt jeg tok meg en stor og god øl rett før bilen hans svinget inn i gårdsplassen, nå var det på tide å imponere faren til barna og ikke minst kjærligheten i mitt liv.

under